People talking try to break us up.

I disse dager har jeg tenkt å fortelle litt om mine musikalske helter. Jeg tenker så meget som at jeg ikke skriver om Beatles akkurat nå, siden disse er uansett øverst. Alltid.

En av de andre største heltene jeg har fått øynene opp for den siste tiden er Joe Cocker.
Mitt første minne av denne fantastiske mannen er fra barneskolen da jeg en dag kom over en sang som heter ''Up where we belong''. Jeg hadde aldri sett ham før, men jeg var sikker på at han måtte være en kraftig, afroamerikansk kar fordi han hadde en helt fantastisk stemme.
Overrasket ble jeg da jeg fikk se at Joe Cocker var en tynn, hvit fyr. Dette er første gang i hele mitt liv at jeg har tenkt: kunne ønske jeg kunne høre på denne musikken også etter jeg er død. Følelsen av at man bare ikke får nok av noens stemme er fullstendig ny for meg. han lager ikke eget materiale, men det finnes ikke ett menneske på denne jord som synger coverlåter bedre enn Joe Cocker. Merk mine ord. Dette er musikk jeg ELSKER.
Akkurat nå hører jeg på dobbeltalbumet ''Joe Cocker, Mad dogs and Englishmen'', som er en livekonsert hvor han synger blant annet Beatles-låter og annen musikk fra seksti-tallet. Det er ubeskrivelig vakkert. Musikk for sjelen. Uten overdrivelse.


Jeg er rett og slett forelsket i denne mannen.
Joe Cocker er favoritt nummer 2, etter The Beatles og det er det ikke mange som er.

Drive me out of my head.

I dag skriver jeg, om ikke for noe annet enn at bloggen skal vite at jeg er i live. Jeg mistenker nemlig at denne bloggingen ikke er noe for meg. Ting jeg kan blogge om, gidder jeg ikke blogge om og resten vil jeg ikke blogge om. Kanskje jeg bare sletter hele greia. Liker ikke tanken på å blogge egentlig. Det var greit en stund, men jeg tror i hvertfall at jeg er litt over denne bloggen. Misforstå meg rett, men er det virkelig noen vits i å skrive ting som toppen tre mennesker leser, og som jeg snakker med disse tre menneskene med om senere uansett? Orakelet sier nei. Dessuten har jeg bøker å lese og filmer å se.

Jeg kunne gjort nok et tappert forsøk på å gjøre om bloggen til en hobby/interesse-blogg, men jeg vet ikke om jeg tør satse på at jeg følger det opp. All in good time. Vi får se.

I såfall har jeg i det minste noe å skrive om.:)

Jeg ble plutselig litt ivrig.

So long og god jul.

EDIT: Okei, mitt blogg-nyttårsforsett er at jeg skal rett og slett slutte å blogge om min hverdag. Who bloody cares anyway? Ikke jeg i hvertfall.
Istedet skal jeg kun skrive om ting jeg liker eller til og med elsker her i livet. Det kan jo være alt fra mat til musikk og bøker, men poenget er at jeg tror jeg kommer til å få mer lyst til å blogge på denne måten. Jeg tror jeg skal starte allerede nå. Jeg har mye på hjertet.

Heyhey.

Trykk her.

In case of fire

Edit: alle bilder funnet her.

Traume #1.

Her jeg sitter på jobb blir jeg forandret til en ganske tolerant person. Jeg blir ikke sur om noen er kravstore eller kjefter. Rettelse: jeg viser ikke kunden at jeg blir sur. Jeg skriker på innsiden selvsagt. Med tiden lærer man seg også å ikke ta ting personlig. Nå høres det ut som jeg har den forferdelige jobben, og det har jeg. Det finnes ikke noe verre enn skrikende unger og sure preggers ladies. MEN vanligvis klarer jeg å undertrykke dette og spare det til senere. I dag tok det kaka.
Virkelig.
Det kommer en dame i fargesprakende kåpe inn i butikken med barnevogna på innmarsj rett i utstillingsmøblene. Hun kjører på og ser på meg som for å bare understreke at det er min feil. Det neste som skjer gjør meg faktisk utrolig sint. Greit, hun hadde kanskje sitt poeng, men allikevel. Hun går bort til høytaleren og ser på meg før hun spør om det er greit å at hun skrur ned lyden. Nei, det IKKE greit at du skrur ned lyden. Hun driter jo i om jeg svarer for hun HAR allerede skrudd ned lyden. Det var ikke hvilken som helst lyd heller- Beatles med Helter Skelter. Jeg hadde kanskje hatt litt forståelse for det hvis ungen hennes akkurat hadde sovnet for første gang på syv dager, men ungen var oppe og gikk som bare det. Hun likte rett og slett ikke musikken. BRENN. Hun må ha sett hvor sur jeg ble for det hele ble bare veldig rart og anstrengt. Og det var faktisk ikke så høyt. Lær deg god musikk, dame, og let go. Jeg må ha vært helt rød i ansiktet, og hun må ha likt det, for plutselig ble hun veldig interessert i alt vi hadde av sengetepper som beleilig nok er uhyre komplisert brettet sammen. Jeg brettet ut og prøvde de på diverse senger, men hun ''klarte liksom ikke helt å bestemme seg''. Jeg hadde jo klistret på meg et bittert smil og enn så mye jeg prøver klarer jeg ikke la være å ta dette personlig. Ærlig talt, hun likte jo ikke musikken min! Det blir ikke mer personlig.
Men, mine venner, historien slutter ikke her! Den fargesprakende dama går og setter seg på en seng drar opp genseren og begynner og amme. Jeg er scarred for life, om ikke fullstendig traumatisert. Greit, amm i vei, bare ikke sett deg ned i butikken og tving meg til å se på. Greit, vi er begge kvinner og alt det der, men hun satte jo prikken over i-en da hun begynte å kommandere meg rundt. Hun ville gjerne peke på det hun mente, og da måtte jeg bare nistirre på ansiktet hennes. Misforstå meg rett, jeg har ikke noe i mot amming. Vi har alle vært der, og halvparten av oss skal vel før eller senere bli den givende part, men jeg vil ikke være vitne til dette på jobb.
Da hun gikk, røsket jeg trassig ut mobilen min mens jeg snakket høyt om at musikken min var for god for dette stedet. Og det er den. I'm a sucker for punishment åpenbart.

Let it be.

I dag er jeg gått inn i en Let-it-be-fase, og hører kun på dette albumet. Det er i hvert fall blant mine Beatles-favoritter.

O2

Paul McCartney skal ha konsert i London 22 desember. Jeg hadde gitt hva det skulle være for å kunne gått på den.

Styx.

Jeg er forelsket. Jeg har nettopp sett konserten, og for første gang siden jeg så Queen har jeg hatt en musikalsk opplevelse som har fått meg til å ville grine.


Denne versjonen av Beatles' ''I am the walrus'' er den beste jeg har hørt noengang. Rett og slett fantastisk. Jeg tror jeg så denne delen av konserten fem ganger etterhverandre.
Det var litt vanskelig å finne gode klipp av konserten på youtube, men dette var definitivt en av de beste.

Denne fremførte de også. ''Renegade'' er en av de beste Styxlåtene etter min mening. Det er bare så vanvittig bra! Denne konserten var spesielt bra fordi de spilte sammen med Contemporary Youth Orchestra. Hauger av musikalske ungdommer og Styx på en scene blir gråtfremkallende.

Dette livealbumet ''The Big Bang Theory'' står utrolig høyt oppe på ønskelisten i år.

Dette er mannen jeg skal gifte meg med. Er det mulig å la være å bli forelsket når denne mannen spiller ''I am the walrus''?
Disse er så absolutt en del av min musikkhimmel. Jeg skal komme tilbake til dette senere forresten.

The Beatles.

Boken er ankommet, og jeg har ikke skrevet noe om den før fordi jeg har vært i ekstase og nilest hver gang jeg har fått sjansen. Det er ikke en pocketbok man slenger opp på toget for å si det sånn, så jeg får kun lest når jeg er hjemme.
Beatles, antologien. Skrevet av The Beatles. Den er så fantastisk at jeg har ikke ord. Denne boken kommer temmelig høyt oppe på lista over ting jeg er glad jeg kjøpte.

Ja, hånden min stryker litt kjærlig over noen av bildene, men det er det bare å ignorere.

Den er bare helt utrolig fantastisk. Ikke bare fordi den inneholder alt man trenger å vite om Beatles, som faktisk er sanne fakta, men fordi de også har skrevet så utrolig mye pent om mennesker de har møtt og om hverandre. Paul skriver mye om det som er blitt sagt om kranglene mellom ham selv og Stu Sutcliffe (kompis av John, og bassist i en tidlig fase av Beatles). De klarner også opp i alle ryktene som har oppstått gjennom årene. For et så enormt band som The Beatles var, er det absolutt nødvendig med en slik bok.
Den starter med at alle fire har skrevet en del sider om seg selv og sin egen oppvekst, før og hvordan de møttes. Det er mange ting man blir overrasket over. Det er så flott det de har skrevet om begynnelsen, hvor gøy de hadde det i Hamburg og at de var redde for teddyboyen Ringo da han spilte trommer med Rory Storm and The Hurricanes. Da jeg stod på bokhandleren og skulle hente boken, stod det en fyr bak meg som sa at boken var så utrolig bra. Jeg snudde meg bare og gliste forventningsfullt. Hadde jeg møtt deg igjen mannen, hadde jeg gitt deg en stor klem. Du har så rett så rett.

Det er helt merkelig å lese om at Ringo satt foran scenen på kveldene med en øl og forlangte diverse sanger fra John, Paul og George. Merkelig men herlig. Jeg tar meg selv i å sitte der alene og le høyt av alle tingene de rotet seg borti.
Dette var fattige gutter som vokste opp i Liverpool på femtitallet. De hadde utedo og lekte i bomberuiner i gata. Tanten til John, Mimi som han bodde hos sa en gang at ''Gitaren er en fin hobby, men du kommer aldri til å kunne leve av den''. Noen år senere hadde noen fans i USA fått dette gravert inn på en plate og sendt til Good ol' tante Mimi. Hun hadde det hengende på veggen i huset John kjøpte til henne.
Denne boken skal ikke forlate min side så lenge jeg lever. Trust me. JOHN: Brian og Paul var alltid etter mer for å få meg til å klippe håret. [...] Brian kledde oss opp i pene dresser og skjorter, og Paul støttet ham. Mitt lille opprør bestod i å slakke på slipset og kneppe opp øverste knapp, men Paul kom hele tiden bort og fikset på det. [...] Jeg hadde nettopp sett en film, det første fjernsynsopptaket vi gjorde. Folka fra Granada kom og filmet oss, og vi hadde på oss dress, og det var bare ikke oss. Da jeg så den filmen, skjønte jeg at det var da vi begynte å selge oss.

Det er jo en ærlig sak.

PAUL: I senere år tror jeg John likte å betrakte seg selv som en opprører, og at jeg på en måte prøvde å få ham til å skjerpe seg - men det er bare tull. Vi prøvde å forandre imagen vår alle sammen. Jeg klippet ikke håret for ham, og jeg brydde meg ikke om slipset hang rett eller skjorta var kneppet igjen.

Sånne motsigelser som dette er det en del av i boken, men det er jo en kjent sak at ting gikk skeis mellom Paul og John. John ble Beatles-fiendtlig etterhvert og det kommer frem i denne boken. John var allerede død da denne boken ble skrevet, så hans materiale er samlet fra hundrevis av forskjellige kilder. Boken virker bare så utrolig ærlig, og det er det jeg liker ved den. De forteller at mye var utrolig glorifisert så derfor er det så flott at de på en måte har oppklart alle mysterier èn gang for alle. Jeg tror ikke jeg kan skrive mer, for jeg vet ikke hvor jeg skal slutte. Jeg tør nesten si at den er verdt å lese til og med om du ikke er så interessert i Beatles.
Det står noen sider om Stuart Sutcliffes død, og noe Paul skrev gikk inn på meg:
''Vi stilte oss spørsmål som: jeg lurer på om han kommer tilbake? Oss imellom hadde vi en pakt om at hvis en av oss døde, skulle han komme tilbake og la de andre få vite hvordan det var på den andre siden. Så da Stuart ble førstemann, ventet vi nesten at han ville viste seg. Når det skranglet i kjelene om natta, kunne det godt være ham.''

Akk, så utrolig fattig verden hadde vært uten Beatles.

Helt bakerst i boken har Ringo skrevet noe som jeg synes er helt utrolig nydelig sagt:
"De ble de beste vennene jeg noen gang hadde hatt. Jeg var enebarn, og plutselig var det som jeg hadde fått tre brødre. Vi tok virkelig vare på hverandre, og vi hadde mye moro sammen. I gamle dager hadde vi de største hotellsuitene, en hel etasje av hotellet gjerne, og likevel endte alle fire opp på badet, bare for å få vært sammen."

''Jeg vil gjerne tro at de gamle Beatles-fansene er blitt voksne og har giftet seg og har fått unger og er blitt mer ansvarlige, men at de fremdeles har et rom i hjertet for oss.''
- George Harrisson.

''Jeg er virkelig glad for at de fleste låtene handlet om kjærlighet, fred og forståelse. Det er knapt noen av dem som sier: "kom igjen, unger, be dem ta hyven. Drit i foreldrene deres." Alt sammen er veldig "All you need is love" eller Johns "Give peace a chance". Det lå en god ånd bak, som jeg er veldig stolt av. Dessuten... var det noe stort, The Beatles.''
- Paul McCartney.

ÅÅH. Det er så vakkert!

Jeg drømte om Ringo i natt forresten. Men jeg sier ikke hva.Og nei, det er ikke hemmelig på en sånn måte. Det er hemmelig på en fin måte. Perv.

Where's your head at.

Jeg har nettopp fått en slags åpenbaring. Det begynner å bli en stund siden hendelsen, men først nå i dag gikk det opp for meg at karma er ytterst virkelig. Jeg føler meg nesten litt stolt over å ha opplevd karmas reaksjon. Jeg, Kathinka er herved brent av karma.
Min erfaring er som så, at går man inn for noe uten ærlige hensikter er løpet uansett kjørt. Særlig når denne uærlige hensikten er rettet mot en annen person. Karma tok meg på fersken og ga meg en... smekk. Om jeg har lært er for fremtiden å vite og for meg å finne ut.
Jeg ble glad da jeg fant ut av dette fordi jeg liker tanken på at det er noen som holder regelboken her. Grunnen til at jeg synes denne gangen var litt underholdende er fordi ingen ble såret. Altså, underholdende uansett egentlig. Jeg tror jeg må øve meg på å ta hensyn.

Teatime.

Det skjer ikke mye om dagen sett bortifra at det ble oktober uten at jeg fikk vite om det. Jeg sitter på jobb og googler Beatles i seks timer før jeg skal hjem og sjå på Lost. Av og til er det så teit at jeg grøsser, men jeg har bestemt meg for å se de fire sesongene jeg har fått låne av min bror. Jeg begynte på sesong to i går etter å ha ommøblert hele rommet mitt. Det ble så utrolig mislykket at jeg er blitt tilbudt hjelp for å forandre på det.
Kalenderen min og de to plakatene er heller ikke kommet. Jeg hadde tenkt å sende en hyggelig men bestemt mail til folka og forklare ståa, da jeg så i mailen de hadde sendt meg at det kunne ta syv business days før ting i det hele tatt ble shippet. Og etter det kan det jo ta opp til 15 dager. Kjipt.
Er det forresten flere enn meg som blir sinteav plutselige lyder? Høye lyder som støvsugere, borring og diverse gjør meg utrolig sint. Jeg tror faktisk jeg blir på mitt sinteste av disse lydene. Kanskje de forstyrrer et eller annet, selv om jeg vet at lyden kommer.
Jeg kunne godt vært her akkurat nå:

Denne boken har jeg også bestilt!

Denne er så flott fordi det er Beatles sjølva som har fortalt og autorisert denne boken! Altså George, Paul og Ringo. Historien helt fra begynnelsen. Gleder vi oss? Den er jo ikke gratis, men jeg har en sterk følelse av at jeg ikke kommer til å bry meg når herligheten kommer.
Nå er jeg i ferd med å legge over hele Beatlesboksen til mp3 så jeg kan ha dem på øret når jeg er ute i verden.
Ønsk meg lykke til hos tannlegen i morgen forresten!

Ekstase

Jeg har forresten glemt å nevne at THE box er min. Bursdagsgave på forskudd fra mamma og pappa. Hvordan er den sa du? Med ett ord: FAN-TAS-TISK.
Jeg blir ikke overrasket om jeg ikke hører på noe annet resten av mitt liv. Her er det musikk å sovne til, danse til, skrike til, gråte til, le til, drikke te til, sitte apatisk å lytte til, leve til og dø til.
Hva skulle verden gjort uten denne gruppen?
Vurderer å edite dette innlegget senere hvor jeg da slenger inn et bilde av meg som viser min hengivenhet til denne umenneskelig herlige boksen.

Jævla John - feedback.

Boken har kommet, den har vært innom bokhylla og jeg har nesten lest den ferdig. Jeg kan si allerede nå at jeg ikke liker denne boken.
For det første syntes jeg den har UTROLIG teite og åpenbare måter å flette inn Beatles-sanger som denne ''Katja'' tydeligvis er inspirasjon for i boken. Jeg lo HØYT da jeg leste at selveste George Harrison kom inn på hotellrommet til Katja og ba henne om hjelp til en av sangene sine. ER DET MULIG?! Jeg blir så sur og irritert av å lese boken. Dette er mine store helter, og dama ødelegger dem. Jeg kan allikevel ikke la være å lese hele boken fordi jeg er nødt til å finne ut hvordan dette ender. Ikke for å være spoiler, men det tar så fullstendig kaka når John Lennon får et barn med Katja. Please.
Det er også beskrevet at hun hjelper John med utrolig mange av Beatles-sangene, og dette er utrolig provoserende. Jeg synes boken rett og slett er som en barnslig fantasi skrevet av en trettenåring. Ikke det at jeg kunne gjort det bedre, men så prøver jeg ikke heller. Hvis forfatteren hadde likt Beatles, sett opp til dem som de historiske idolene de er, hadde hun ikke skrevet en bok som dette. Forferdelig.
Det er mye sex i den, og jeg bare liker ikke måten hun har beskrevet John på et så personlig nivå. Sånt er ikke greit når man faktisk ikke har en anelse.
Forferdelig.
En episode jeg bare må få med, som jeg likte spesielt dårlig, er denne som liksom skulle være inspirasjonen til ''Norwegian Wood''. John blir invitert hjem til Katja. Hun setter seg ned på teppet, så John gjør det samme. De sitter her og drikker og prater til klokken to om natten. Katja forklarer at hun har et bord hun liker veldig godt. Gjett hva det er laget av. Senere sier Katja at hun må legge seg fordi hun skal på jobb dagen etterpå. John sier at det skal ikke han, så han kan godt sove i badekaret........................................................... Dagen etter kommer John tilbake og de har faktisk sex på dette bordet. Jeg vet ikke engang hvor jeg skal begynne.

Norwegian Wood
I once had a girl, or should I say, she once had me...
She showed me her room, isn't it good Norwegian wood?

She asked me to stay and she told me to sit anywhere,
So I looked around and I noticed there wasn't a chair.

I sat on a rug, biding my time, drinking her wine,
We talked until two and then she said: "It's time for bed"

She told me she worked in the morning and started to laugh.
I told her I didn't, and crawled off to sleep in the bath

And when I awoke, I was alone, this bird had flown
So I lit a fire, isn't it good Norwegian wood.

Det vil ta litt tid å komme over dette. Jeg skal aldri lese noe sånt igjen.

The Quiet World.

In an effort to get people to look

into each other's eyes more,

and also to appease the mutes, the government has decided

to allot each person exactly one hundred

and sixty-seven words, per day.

When the phone rings, I put it to my ear

without saying hello. In the restaurant

I point at chicken noodle soup.

I am adjusting well to the new way.

Late at night, I call my long distance lover,

proudly say I only used fifty-nine today.

I saved the rest for you.

When she doesn't respond,

I know she's used up all her words,

so I slowly whisper I love you

thirty-two and a third times.

After that, we just sit on the line

and listen to each other breathe.

- Jeffrey McDaniel

See how they run.

Flott bilde.

Jævla John.

Jeg har gode nyheter. Til meg selv riktignok.

Denne boken har jeg bestilt:

Det er 1963 og The Beatles er i Sverige for første gang. På et hotell etter en opptreden får Katja, ansatt ved hotellet beskjed om å vaske opp på badet. Inne på toalettet finner hun en stupfull John Lennon liggende på gulvet. Boken handler om deres bekjentskap og hvilke konsekvenser det får for dem begge. Jeg hadde vel egentlig drept for å være Katja, selv om boken er fiksjon. Eller er den det...? Den er Eva Dozzis første roman, og jeg gleder meg!
God nyhet nummer to er at jeg snart får Beatles-boksen. Jeg klarer ikke vente til bursdagen min og dermed er den også bestilt.
Jeg skal lese mye denne høsten.
Dagens sang hører jeg på nå, og hver eneste gang jeg hører den blir jeg forelsket og får lyst til å Twist and shout.

Jeg har også bestilt to digre plakater jeg egentlig ikke har plass til, og en kalender for 2010 fra London Beatles shop. Flott. Jeg skal også bestille vekkerklokke med ''A hard day's night''-bakgrunn. Men det får bli litt senere.
Jeg drømte til og med at jeg var på fest med The Beatles og de spilte gitar og sang på badet. Dette var etter Bob Dylan hadde sittet på verandaen i bursdagen min og holdt konsert.
Hadde dette skjedd utenfor hodet mitt en gang i blant også hadde jeg vært enda lykkeligere.

The owls are not what they seem.

Mine 3 lesere som åpenbart har et mer omfattende liv enn meg, og har derfor ikke tid til å blogge slik at jeg kan lese. Det vil ikke si at jeg ikke har noe å blogge om. Tvert i mot. Jeg har mindre å gjøre enn noensinne, men i det siste har jeg hatt noe stort å glede meg til hver dag. Jeg har nemlig sett på Twin Peaks, gullboksen som er satt sammen på en helt spesiell måte. Man kommer dypere inn i historien, og jeg har vært borte i denne serien i to uker nå. Sadly, så er den kommet til veis ende og slutten skuffet ikke, men jeg føler meg nesten litt... tom som ikke har mer Twin Peaks. Jeg skal jo selvsagt se den flere ganger, men det må gå litt tid mellom slik at jeg kan dykke ordentlig ned i det på nytt. Until then.

Jeg er på desperat jakt etter nye serier jeg kan følge, men finner ingen jeg ikke har sett, eller som jeg ikke har lyst til å se.
Problemet er jo at de fleste seriene som går på tv nå for tiden, overhodet ikke fanger min interesse. Det jeg følger med på er: Simpsons og The Mentalist (når jeg husker det). Jeg likte Bones når det gikk, men det har vel tatt pause nå?

Mine favorittserier er uten tvil Six Feet Under, Carnivale, Hornblower, The Dead Zone og Twin Peaks. Dette er lykke.

Åh, hvis man bare kunne leve i Twin Peaks. Jeg hadde mest sannsynlig solgt opptil flere organer for det.

PS: Det lykkelige øyeblikk hvor Beatles Remastered blir min til odel og eie, nærmer seg drastisk. Jeg undres. Bestille på nett eller gå i butikken? Jeg kom frem til at det er fryktelig lenge til bursdagen min, og et viktig oppdrag som dette må fullføres snarest. Jeg skal holde deg oppdatert.

Tromsøisk himmel.

Elisabeth er glad i å kle seg ut. Her som Nemo.

Nobody puts Baby in a corner.

Min store helt fra Dirty Dancing er død.
Patrick Swayze ble bare 57 år gammel. Jeg har elsket Dirty Dancing siden jeg var 12 og det vil være utrolig trist å se denne filmen nå som jeg vet at Swayze ikke lever lenger. Utrolig trist. Hvem har ikke drømt om å være Baby, som reiser til høyfjellshotellet Kellermans, og ender opp med å møte sitt livs kjærlighet? Måten de danser på er helt utrolig. Hvordan to mennesker nesten kan bli ett gjennom bevegelse. Jeg har aldri sett en bedre danser en Patrick Swayze i Dirty Dancing, og jeg har aldri blitt så ofte forelsket som hver gang jeg ser denne filmen. Jeg danset meg gjennom huset etter å ha sett den da jeg var mindre, og var sikker på at neste gang jeg dro på ferie ville jeg møte Johnny Castle.
Dirty Dancing var mer en drøm enn en film. I hvert fall for meg.