The Beatles.

Boken er ankommet, og jeg har ikke skrevet noe om den før fordi jeg har vært i ekstase og nilest hver gang jeg har fått sjansen. Det er ikke en pocketbok man slenger opp på toget for å si det sånn, så jeg får kun lest når jeg er hjemme.
Beatles, antologien. Skrevet av The Beatles. Den er så fantastisk at jeg har ikke ord. Denne boken kommer temmelig høyt oppe på lista over ting jeg er glad jeg kjøpte.

Ja, hånden min stryker litt kjærlig over noen av bildene, men det er det bare å ignorere.

Den er bare helt utrolig fantastisk. Ikke bare fordi den inneholder alt man trenger å vite om Beatles, som faktisk er sanne fakta, men fordi de også har skrevet så utrolig mye pent om mennesker de har møtt og om hverandre. Paul skriver mye om det som er blitt sagt om kranglene mellom ham selv og Stu Sutcliffe (kompis av John, og bassist i en tidlig fase av Beatles). De klarner også opp i alle ryktene som har oppstått gjennom årene. For et så enormt band som The Beatles var, er det absolutt nødvendig med en slik bok.
Den starter med at alle fire har skrevet en del sider om seg selv og sin egen oppvekst, før og hvordan de møttes. Det er mange ting man blir overrasket over. Det er så flott det de har skrevet om begynnelsen, hvor gøy de hadde det i Hamburg og at de var redde for teddyboyen Ringo da han spilte trommer med Rory Storm and The Hurricanes. Da jeg stod på bokhandleren og skulle hente boken, stod det en fyr bak meg som sa at boken var så utrolig bra. Jeg snudde meg bare og gliste forventningsfullt. Hadde jeg møtt deg igjen mannen, hadde jeg gitt deg en stor klem. Du har så rett så rett.

Det er helt merkelig å lese om at Ringo satt foran scenen på kveldene med en øl og forlangte diverse sanger fra John, Paul og George. Merkelig men herlig. Jeg tar meg selv i å sitte der alene og le høyt av alle tingene de rotet seg borti.
Dette var fattige gutter som vokste opp i Liverpool på femtitallet. De hadde utedo og lekte i bomberuiner i gata. Tanten til John, Mimi som han bodde hos sa en gang at ''Gitaren er en fin hobby, men du kommer aldri til å kunne leve av den''. Noen år senere hadde noen fans i USA fått dette gravert inn på en plate og sendt til Good ol' tante Mimi. Hun hadde det hengende på veggen i huset John kjøpte til henne.
Denne boken skal ikke forlate min side så lenge jeg lever. Trust me. JOHN: Brian og Paul var alltid etter mer for å få meg til å klippe håret. [...] Brian kledde oss opp i pene dresser og skjorter, og Paul støttet ham. Mitt lille opprør bestod i å slakke på slipset og kneppe opp øverste knapp, men Paul kom hele tiden bort og fikset på det. [...] Jeg hadde nettopp sett en film, det første fjernsynsopptaket vi gjorde. Folka fra Granada kom og filmet oss, og vi hadde på oss dress, og det var bare ikke oss. Da jeg så den filmen, skjønte jeg at det var da vi begynte å selge oss.

Det er jo en ærlig sak.

PAUL: I senere år tror jeg John likte å betrakte seg selv som en opprører, og at jeg på en måte prøvde å få ham til å skjerpe seg - men det er bare tull. Vi prøvde å forandre imagen vår alle sammen. Jeg klippet ikke håret for ham, og jeg brydde meg ikke om slipset hang rett eller skjorta var kneppet igjen.

Sånne motsigelser som dette er det en del av i boken, men det er jo en kjent sak at ting gikk skeis mellom Paul og John. John ble Beatles-fiendtlig etterhvert og det kommer frem i denne boken. John var allerede død da denne boken ble skrevet, så hans materiale er samlet fra hundrevis av forskjellige kilder. Boken virker bare så utrolig ærlig, og det er det jeg liker ved den. De forteller at mye var utrolig glorifisert så derfor er det så flott at de på en måte har oppklart alle mysterier èn gang for alle. Jeg tror ikke jeg kan skrive mer, for jeg vet ikke hvor jeg skal slutte. Jeg tør nesten si at den er verdt å lese til og med om du ikke er så interessert i Beatles.
Det står noen sider om Stuart Sutcliffes død, og noe Paul skrev gikk inn på meg:
''Vi stilte oss spørsmål som: jeg lurer på om han kommer tilbake? Oss imellom hadde vi en pakt om at hvis en av oss døde, skulle han komme tilbake og la de andre få vite hvordan det var på den andre siden. Så da Stuart ble førstemann, ventet vi nesten at han ville viste seg. Når det skranglet i kjelene om natta, kunne det godt være ham.''

Akk, så utrolig fattig verden hadde vært uten Beatles.

Helt bakerst i boken har Ringo skrevet noe som jeg synes er helt utrolig nydelig sagt:
"De ble de beste vennene jeg noen gang hadde hatt. Jeg var enebarn, og plutselig var det som jeg hadde fått tre brødre. Vi tok virkelig vare på hverandre, og vi hadde mye moro sammen. I gamle dager hadde vi de største hotellsuitene, en hel etasje av hotellet gjerne, og likevel endte alle fire opp på badet, bare for å få vært sammen."

''Jeg vil gjerne tro at de gamle Beatles-fansene er blitt voksne og har giftet seg og har fått unger og er blitt mer ansvarlige, men at de fremdeles har et rom i hjertet for oss.''
- George Harrisson.

''Jeg er virkelig glad for at de fleste låtene handlet om kjærlighet, fred og forståelse. Det er knapt noen av dem som sier: "kom igjen, unger, be dem ta hyven. Drit i foreldrene deres." Alt sammen er veldig "All you need is love" eller Johns "Give peace a chance". Det lå en god ånd bak, som jeg er veldig stolt av. Dessuten... var det noe stort, The Beatles.''
- Paul McCartney.

ÅÅH. Det er så vakkert!