People talking try to break us up.

I disse dager har jeg tenkt å fortelle litt om mine musikalske helter. Jeg tenker så meget som at jeg ikke skriver om Beatles akkurat nå, siden disse er uansett øverst. Alltid.

En av de andre største heltene jeg har fått øynene opp for den siste tiden er Joe Cocker.
Mitt første minne av denne fantastiske mannen er fra barneskolen da jeg en dag kom over en sang som heter ''Up where we belong''. Jeg hadde aldri sett ham før, men jeg var sikker på at han måtte være en kraftig, afroamerikansk kar fordi han hadde en helt fantastisk stemme.
Overrasket ble jeg da jeg fikk se at Joe Cocker var en tynn, hvit fyr. Dette er første gang i hele mitt liv at jeg har tenkt: kunne ønske jeg kunne høre på denne musikken også etter jeg er død. Følelsen av at man bare ikke får nok av noens stemme er fullstendig ny for meg. han lager ikke eget materiale, men det finnes ikke ett menneske på denne jord som synger coverlåter bedre enn Joe Cocker. Merk mine ord. Dette er musikk jeg ELSKER.
Akkurat nå hører jeg på dobbeltalbumet ''Joe Cocker, Mad dogs and Englishmen'', som er en livekonsert hvor han synger blant annet Beatles-låter og annen musikk fra seksti-tallet. Det er ubeskrivelig vakkert. Musikk for sjelen. Uten overdrivelse.


Jeg er rett og slett forelsket i denne mannen.
Joe Cocker er favoritt nummer 2, etter The Beatles og det er det ikke mange som er.

Drive me out of my head.

I dag skriver jeg, om ikke for noe annet enn at bloggen skal vite at jeg er i live. Jeg mistenker nemlig at denne bloggingen ikke er noe for meg. Ting jeg kan blogge om, gidder jeg ikke blogge om og resten vil jeg ikke blogge om. Kanskje jeg bare sletter hele greia. Liker ikke tanken på å blogge egentlig. Det var greit en stund, men jeg tror i hvertfall at jeg er litt over denne bloggen. Misforstå meg rett, men er det virkelig noen vits i å skrive ting som toppen tre mennesker leser, og som jeg snakker med disse tre menneskene med om senere uansett? Orakelet sier nei. Dessuten har jeg bøker å lese og filmer å se.

Jeg kunne gjort nok et tappert forsøk på å gjøre om bloggen til en hobby/interesse-blogg, men jeg vet ikke om jeg tør satse på at jeg følger det opp. All in good time. Vi får se.

I såfall har jeg i det minste noe å skrive om.:)

Jeg ble plutselig litt ivrig.

So long og god jul.

EDIT: Okei, mitt blogg-nyttårsforsett er at jeg skal rett og slett slutte å blogge om min hverdag. Who bloody cares anyway? Ikke jeg i hvertfall.
Istedet skal jeg kun skrive om ting jeg liker eller til og med elsker her i livet. Det kan jo være alt fra mat til musikk og bøker, men poenget er at jeg tror jeg kommer til å få mer lyst til å blogge på denne måten. Jeg tror jeg skal starte allerede nå. Jeg har mye på hjertet.