.

Jeg har oppdaget min ekstreme kjærlighet til ugler. Jeg elsker navnet ugle, jeg elsker dyret ugle og de er rett og slett det herligste jeg vet om. De er fantastisk mystiske og ser utrolig kloke ut der de sitter. Har dere merket at i mange eventyr er uglen representert?
ALT som har med ugler å gjøre blir en hit hos meg, vet ikke hva mer jeg kan si bortsett fra disse bildene her.

Denne vil jeg ha på døren min.

Og denne på nattbordet.Og disse søtingene sittende i vinduskarmen.

Hold me, love me.

Nå har jeg nettopp lest noen av de første innleggene på denne bloggen her. Jeg må si jeg fikk sjokk da det gikk opp for meg at jeg nesten har klart å holde det gående i ett år!
I dag er det søndag, og i påvente av at min farmor og bror skal ankomme så vi kan spise, sitter jeg her. Er det flere enn meg som blir rastløse og smådeprimerte av å ha en åpen dag? Med åpen dag mener jeg ingenting å gjøre, ingen andre mennesker å være sammen med. Det er vel stort sett bare jeg som sitter alene for tiden. Merete har søkt eksil i Fredrikstad og Elissa er i stallen (jeg angrer på at jeg ikke ble med forresten). Derfor er tv og film en herlig oppfinnelse.
Jeg hører på Beatles - For Sale, og jeg blir så glad av å høre Ringo synge Honey, don't. Han er spesielt søt når tonen går hakket for høyt for ham og det glipper litt. Utrolig sjarmerende.


Jeg blir helt ør i hodet av å tenke på at jeg ikke skal tilbake til skolen etter sommerferien. Dette er jo første gang i hele mitt liv jeg kan huske, at jeg ikke skal på skolen. Jeg vet ikke hva jeg skal i det hele tatt faktisk. Hvis jeg blir her/Oslo, tror jeg at jeg skal prøve å få meg jobb på en bokhandler eller et bibliotek. Jeg hadde jo liksom håpet å komme inn på et universitet, men det aner jeg ingenting om enda.
Utrolig kjedelig innlegg, og jeg får en ekstrem søndagsfølelse av det. Noe jeg overhodet ikke setter pris på. Nå kom jeg på en ting, men det fortjener så absolutt et eget innlegg.
So long.

It's like I've lived a thousand lifetimes, still looking for the one that feels right.

Dag tre på jobb, klokken 11.56, og jeg har allerede lest litt om Paul, som ligger ufrivillig, med to brukne ben i sengen til en viss Annie. Han er blitt avhengig av smertestillende right about now. Mine nyeste innkjøp er ''The Boy in the Striped Pyjamas'' av irske John Boyne og ''Meg eier ingen'' av Åsa Linderborg. Har ikke lest de enda, men dette ser lovende ut. Kommer nok til å skrive et lite referat igjen så snart jeg er ferdig med en bok. I løpet av min oh so effektive morgen, har jeg til og med ordnet gave til en viss frøken Merete som fyller år snart.;)
Advarsel: er du ikke interessert i å lese en lang, og kanskje kjedelig historie om en sær boyband-fan, ikke les videre.

Det jeg egentlig har på hjertet er et tilbakefall. Tilbake til fremtiden kan man vel nesten si. Jeg er av den tro og oppfatning av at de idolene man dyrker som liten/ung tenåring, aldri helt forsvinner. Det vil alltid være en viss nervetråd som får det til å svikte littegrann i knærne når man ser dette idolet igjen mange år senere. Dette ble skrekkelig klart for meg for en tid tilbake når jeg hadde en utrolig dårlig dag. Alt var dumt og alle var bare dumme. Jeg visste ikke hva jeg kunne gjøre for å føle meg bedre, annet enn å høre på musikk. Det er vel mange som tyr til det uansett hvilken følelse man sitter med? Jeg sitter der og forbanner det faktum at jeg ikke har noen skikkelig langsomme, triste album som bare får alt til å virke mørkt (man må gå gjennom natten for å oppleve soloppgangen ikke sant). Uansett, der sitter jeg desperat og sur, og DER var det. Jeg rotet frem alle de gamle Westlife-cdene mine! Jeg har vel alt i alt 12 av de, dobbelt opp av de to første albumene, og ikke spør meg hvorfor.
Westlife og Kathinka:
Jeg fikk min første Westlife-cd da jeg var 8/9 år. Det var en morsdagsgave fra min far og bror (rar tradisjon at alle jentene i huset fikk gave på denne dagen), og jeg elsket den fra sekundet jeg satte den på. Fra den dagen av, spilte jeg stort sett ikke noe annet enn denne cd'en. Den het Westlife og kom ut i 1999. Sangene kunne jeg selvsagt utenat, og jeg tvang den på familien hver gang vi kjørte bil.
De ga ut ny cd hvert år, og tilfeldig(?) nok rett før min bursdag. Jeg fikk allikevel sjeldent disse cd'ene i gave, fordi jeg hadde allerede løpt med hjertet i halsen og klort til meg et eksemplar. Jeg måtte høre på Westlife før jeg sovnet om kvelden, når jeg stod opp om morgnen og alltid ellers når jeg fikk sjansen. De var mine gutter, og hvis jeg så en annen fan ble jeg vilt sjalu, og jeg kan ikke nekte for at det stikker litt enda.
World of our own- albumet er det jeg har flest gode minner fra. Det var nok det albumet jeg likte best, hvis det går an å si det. Etter ekstrem lytting i flere år til disse fem irske guttene, høylydt synging, dagdrømming og (mest sannsynlig) plagsom prating om dem til venninner (Elissa og Merete, jeg beklager), fikk jeg i 2004 billetter til en konsert i Oslo Spektrum. Det var mamma som skulle prøve å skaffe billettene siden hun hadde fri denne onsdagen, og jeg lå våken hele natten og sa at jeg aldri skulle be om noe mer hvis jeg fikk gå på denne konserten. Hele skoledagen gikk til det samme naturligvis. Gjett hvem som nesten døde av lykke da hun kom hjem og en viss verdens beste-søteste mamma hadde fått tak i tre billetter til denne begivenheten. Jeg må ha løpt bort til Elissa for å fortelle at vi skulle på Westlife-konsert. Jeg var i himmelen. Jeg var i min egen verden under konserten og hadde makspuls hele dagen. Følelsene var så sterke at jeg fremdeles kjenner det i magen når jeg tenker på at jeg fikk Shane, Mark, Kian og Nicky til å smile til meg. Jeg velger hvertfall å tro at det var kun meg de så på og ble forelsket alle mann. Shane kastet også en tennisball på publikum husker jeg. Etter å ha blitt kastet på selv ofc. Jeg gikk hjem med en konsertgenser i lykkerus og sorg over at det var over.
Dette var da mest sannsynlig første og siste gang jeg så Westlife live.
Hjemme var veggen fullstendig dekket av bilder, plakater og tegninger av Westlife (Elissa og Merete er igjen mine vitner). Jeg er faktisk litt imponert over at de to overlevde med min eiesyke.
Dere kan jo tenke dere hva som skjedde oppe i hodet mitt når jeg fikk min første Westlife-dvd. Julegave fra Merete et år, og jeg stod nede i kjelleren og sang av full hals eller satt musestille og stirret til over nyttårsaften.
Ja, jeg gråt da Brian forlot Westlife, men de fire gjenværende holdt sammen og det var det viktigste. Det lille hjertet mitt klarte å nesten tilgi Brian så jeg kjøpte soloalbumet og likte det nesten litt.

Uansett: poenget er at jeg har oppdaget at det er fremdeles en liten Kathinka som er betatt av Westlife. Og stolt av det. Hører jeg på denne musikken har det faktisk en trøstende effekt og det er alt jeg trenger. Så min moral er: har du en undertrykt fan i deg som du ikke tør vedkjenne? Gjør det.
Fra de fem unge, søte guttene på 90-tallet

Til de fire kjekke hunksa' de er i dag.

Prøvesmak kanskje?
World of our own - World of our own, versjon 2 - må si jeg liker den siste best.
Obvious - Fikk det da, og får fremdeles en god følelse av sangen og musikkvideoen.
Hey Whatever - kanskje den diggeste videoen siden Uptown Girl.
You raise me up - prøv å si at det ikke er vakkert.
Uptown Girl - Denne var også blant favorittene fordi de var så søte og gjorde awesome trickssss.
Amazing - Tittelen sier alt.

Get moving, idiot. You have no time to enjoy being stoned.

I disse dager er jeg på jobb. Fra jeg sleper meg opp hver morgen, til jeg drar hjem om kvelden. Jobben er helt kjempefin bortsett fra alle kundene. De har så utrolig lite forståelse for forsinkelser, misforståelser og det faktum at ikke alt er på tilbud alltid. Og det viktigste er jo selvsagt at de mener jeg har bestemt prisene på alt. Hvis ikke hadde de vel ikke latt meg vite hvor ''forbanna dyrt det er'' hele tiden? Jeg hater servicebransjen.
Positiv side: jeg får lest mye bøker. I de stille timene på jobb får jeg lest alle bøkene jeg ''må lese snart'' resten av året. Hittil har jeg fått lest ''Piken som elsket Tom Gordon'' og når har jeg tatt fatt på ''Misery'', begge to av Stephen King. Tittelen er forresten en tilfeldig linje i sistnevnte bok.

Etter Elissas lystige innlegg om alt som irriterer henne, kom jeg på en del ting selv:

Irriterende fjortissjenter som er, eller ikke er fjorten. De som kommer i grupper på tre eller mer og gir alle andre jenter ekle blikk, av den enkle grunn at dette er en konkurranse. Disse jentene er egentlig umulig å komme overens med før de er over dette stadiet. Det beste de vet er å dytte hodene sammen og kritisere personen halvhøyt, så de er sikre på at den omtalte får det med seg. Sørgelig er det at jeg, til og med som attenåring finner disse jentene på min egen alder. Trist, unødvendig og patetisk.

Personer som blir en annen etter hvem de er med er også utrolig irriterende. Man merker utrolig fort dersom en person forandrer oppførsel og holdning. Dette blir jeg utrolig oppgitt over fordi det er en utrolig stor skuffelse å merke at personen du er med overhodet ikke eier viljestyrke eller mot til å gi blaffen i andre og være seg selv. Dette har jeg gjort selv må jeg innrømme, og de som ikke har gjort det noen gang kan være stolte.

De som aldri vet hva de vil. Dette synes de fleste er irriterende. De som er på den bestemte siden. Jeg er egentlig ikke en dominerende person, men når folk ikke har noen mening om ting som ''skal vi dra dit eller dit?'' da kjenner jeg det rykke i øyet. Selvsagt finnes det øyeblikk hvor man faktisk ikke vet evt. fordi man vil begge deler, men hvorfor kan man ikke si det da?

Og til sist: jeg irriterer meg. Grunnen til dette er fordi jeg irriterer meg over så mye. Jeg kunne faktisk ønske at mennesker ikke hadde evnen til å irritere seg over ting eller mennesker. Jeg tror ikke det er godt for noe og det eneste vi får ut av det er frynsete nerver og magesår.Denne puta kjøpte jeg i dag forresten. Den har vært så søt når den har kommet bort og spurt om å få være med meg hjem hver gang jeg har vært på jobb.

Until the day is the day that are no more.

Kathinka er midt i et omfattende ryddeprosjekt i dag, så jeg fant ut at det var en god idè å ta sjansen til å blogge nå mens jeg enda har litt tid.

Ryddesoundtracken er George Michael og Mary J Blige - As.

Onsdagen gikk til Sandvika med Marie hvor jeg anskaffet en rimelig stilig samlecd av George Michael, Tonight - Franz Ferdinand og Cloud 9 George Harrison. Av dvd'er så har jeg endelig klart å summe meg til å få tak i alle tre Hannibal- filmene og ''The house of the spirits'' - min favorittfilm som liten. Etter mangfoldige timer på storsenteret spiste vi middag på Bambus Sushi som Marie introduserte meg for i sin bursdag, og som har vært en hit hos meg siden da.

Jeg føler også at jeg må reklamere og advare mot den utrolig dårlige filmen vi så etterpå. ''Drag me to hell''. Jeg håper virkelig denne filmen er ment til å gjøre narr av andre dårlige skrekkfilmer. Det var utrolig mange skrekkmomenter, som ikke var spesielt skumle i seg selv, men det var bare den utrolig irriterende overraskelsen av høye brøl og plutselige lysglimt som fikk folk til å skvette. Resten av handlingen var latterlig. Når folk begynner å le og riste på hodet midt i en skrekkfilm, er det noe galt. Jeg fatter ikke hvordan denne floppen har funnet veien inn på kinoen. Handlingsgrunnlaget er syltynt, og det var flere ganger jeg lurte på om de mente det her seriøst. Den er nesten verdt å se nettopp fordi den er så utrolig dårlig. Den havner nest øverst på dårlige filmer jeg har sett.

PS: når dere ser den, fokuser på først den delen hvor hovedpersonen Chris stifter igjen øyet til en eldgammel sigøyner med stiftemaskin, så kan dere telle hvor mange ganger denne sigøyneren ved navn Ganush, kaster opp i munnen på Chris. Jeg mistenker at de prøvde seg på å få folk til å grøsse skikkelig, og det klarte de i og for seg, men bare fordi det var latterlig ekkelt, som en utrolig dårlig Scary Movie.

Se klipp på youtube og le.

Jeg har fått innsikt i en av mine traits: jeg er en notorisk skrotnisse. Jeg tror jeg har utrolig god oversikt og ''neinei, jeg har ikke noe unødvendig skrap som ligger gjemt i et hjørne og samler støv!'' - EDIT: jeg har masse skrot som jeg overhodet ikke trenger, som ligger i esker og samler støv. Det eneste jeg er lykkelig for med mitt lille krypinn for øyeblikket, er at det er kjølig. Verden koker, og her sitter jeg og fryder meg i kulden. Moaha. UanSVETT, Jeg er nå den stolte eier av to store poser med skrot som ligger i søpla, og to poser med skrot jeg er for knyttet til, til å kaste. Sentimental verdi er sterke saker.

Jeg blir ikke overrasket om jeg er den eneste som orker å ta fatt på et slikt prosjekt i varmen? Folk som er mindre patetiske ligger på stranda eller bare rett ut et eller annet sted og slapper av. Jeg har da mine lyspunkter jeg og: Kathinka drar snart avgårde til London.:)
Dett var dett for nå tror jeg. I morgen er det byen, og lørdag er det barnevakt nok en gang.
So long.
Og jo forresten! Det er på tide å vaske når man finner edderkopper som har tatt bolig i bokhylla.