P.O.B

Okei, confession.
Christopher, mannen til Jan Thomas er den som har fått meg til å virkelig forstå Janteloven.
Ja... sånn er det og proud of it. Det har vært tynt med innlegg i det siste, og det er fordi jeg er opptatt med å lese kjendisblogger. Det ville vært løgn om jeg påstod noe annet i disse jobb-dager. Svineinfluensa er i anmarsj og holder min retning kjenner jeg meg rett. Jeg er ikke syk enda, bankibordetogkryssitaket.
Til alle dere som tidligere har trodd mitt immunforsvar har vært dårlig og lite å hoppe i taket over; I will now prove you wrong. Jeg har aldri i mitt lange liv hatt influensa. Kun forkjølelser her i gården. Flere som elsker immunforsvaret sitt like mye som meg?
Gå inn her forresten og svar på litt spørsmål: http://www.freerice.com/index.php
Hvorfor? Fordi du donerer ris når du gjør det.
Beteve så nærmer det seg valgtider, og jeg skal dra en av de neste dagene og forhåndsstemme, mest fordi at da er jeg sikker på at jeg får gjort det.
Dette er ikke min pc så bilder kan jeg glemme å legge ut.
Jeg har et dilemma: legge seg foran tv'en med mat, Mozell og Supernatural, eller legge UT på joggetur når jeg kommer hjem?
Det løste vel egentlig seg selv når jeg skrev det på den måten... det blir jogging på meg med andre ord. Meg og George M.
Jeg er stolt over å ha fullført dette innlegget siden jeg har startet på flere andre som ble spontanabortert.

I helgen var det bursdag hos Merete! Utkledning er vel selvsagt. Selv var jeg døden, men det var Rykkin-soldiers, failure's, mørkemenn og uteliggere til stedet, for ikke å snakke om bursdagsbarnet selv som var en klovn. Hun begynte mistenkelig nok å bli mer og mer lik Fresh Prince in Bel Air etter som kvelden gikk sin gang. Jeg ble den stolte eier av en legoting, som jeg senere mistet mens jeg gikk rundt og invaderte diverse intimgrenser. Unnskyld.

Lykke til, til Merete som har første skoledag i dag!
So long.

Strays don't sleep

Ooog jeg kommer hjem. Forgive me.

It's all the same to me, love.

Da er jeg settled i Tromsø, har orientert meg bittelitt, og har kanskje fått meg en venn eller to.
Jeg har også tatt noen få bilder med mobilen ettersom jeg ventet en halvtime på bussen i dag, men jeg rekker ikke legge de over nå.
I morgen er det første skoledag, wish me luck!

PS: jeg skal skrive et meget utfyllende innlegg så snart jeg får sjansen. Om ikke for de som gidder å lese, så for meg så jeg kan lese det senere og huske det.;)

Come on, come on.

Da er det kvelden før. Jeg drar hjemmefra om akkurat... syv timer. Wish me luck!

Merete har vært her i dag for å ta farvel før ferden og jeg fikk en hel sesong med True Blood og et nydelig, nygift pandapar. Jeg har ikke rukketå ta bilde av disse enda, men de ligger i kofferten så de kommer nok frem på skrivebordet i nord.

Akkurat nå har overlevelsesinstinktet blokkert alle følelser angående denne turen, men nummenheten forsvinner vel når jeg er der.

Litt rart at de tingene jeg skal klare meg med i ett år nå er pakket ned i fire kofferter. Jeg får vel hentet med meg mer etterhvert, men det er nå slik i første omgang.

Here you go, Merete:

Michael and Paul.

Fant dette bildet for et øyeblikk siden og likte det. Michael, som er Meretes absolutte favoritt og Paul, fra Beatles som er mine. :)

Hybeltime.

Kathinka har fått seg hybel!

Nå er det bare å bestille flybillett, pakke og dra av gårde.

Det er faktisk ikke mer enn en time siden dette ble ordnet og jeg er veldig lettet.:) Mange som står uten hybel tross alt.

Jeg blir nesten litt trist når jeg snakker med barn som sier de gleder seg sånn til å bli voksne. Mitt råd er å ikke gjøre det. Magien forsvinner ut av ting og alt blir vanskelig. I will cry you a river. Jeg gleder meg jo uansett på godt og vondt til å dra.

Slik ser ting ut for meg nå.

A whole new world.

Da er det klart. Om ca to uker drar jeg nordover til Tromsø. Her skal jeg leve og her skal jeg bo til sommeren 2010. Det høres forferdelig lenge ut når jeg tenker på det, og det er det jo i og for seg også.

Jeg har kommet inn på psykologi ved universitetet i Tromsø, og har bestemt meg for å gjøre noe som ikke ligner meg: ta sjansen. Jeg skal forlate redet og prøve meg i fjerne strøk. Det positive for bloggen er da at den blir nyttig. Nå får jeg nemlig en grunn til å blogge, og det er en grunn til at de her hjemme også skal blogge flittig slik at vi ikke faller utenfor. Denne bloggen blir da en slags studieblogg hvor jeg skal skrive hva som foregår oppe i Tromsø. Dere er nå heldige da.

I dag er det da mandag klokken kvart på ett. Jeg har allerede rukket å være på telefon med Samordna og Universitetet, ingen av dem var til spesielt stor hjelp. Nå er det spennende om jeg finner et sted å bo. Dagens bitre erfaring: barnebarnet til broren til mormor jobber i Tromsø og leier ut hybel til studenter. Jeg fikk akkurat vite at hun hadde leid den ut til en annen fyr fordi hun ikke visste at jeg skulle til Tromsø. Det var surt.

Fremtiden, som nå er nåtiden ble ikke slik jeg hadde sett den for meg, men det trenger ikke være på en negativ måte. Jeg har gnålt om å ville prøve meg på egenhånd og reise hjemmefra og nå skjer det. Jeg gleder meg faktisk.

I am the eggman.

Jeg er overhodet ikke i et blogghumør for øyeblikket, men jeg gjør det allikevel fordi jeg har tid og mulighet.

Vi kom hjem fra London i går, en tur som på mange måter var vellykket. Slitsomme, men verdifulle dager i London city, Notting Hill og Abbey Road for å nevne noen. Turer til Tower of London, Picadelly Circus, Madame Tussauds, Big Ben, London Eye og Buckingham Palace. Alle attraksjonene var helvete fordi det var slutten av juli, da hele verden bestemmer seg for å dra til London og se på de samme tingene til samme tid, men det gikk nå. Det ble lange dager og sene kvelder i baren og jeg har prøvd diverse drinker tilogmed. Bloody Mary var overhodet ikke som jeg hadde forestilt meg. Nå tenker jo jeg på alle drinker som søte og fruktige, men denne tok kaka. Det var som å drikke lunken tomatsuppe med sprit i. Du kan jo forestille deg.

Høydepunktet for meg var nok da jeg krysset fotgjengerfeltet i Abbey Road. Bokstavelig talt i Beatles' fotspor!

London har jo også byttet navn til Swineflu Central, og dette gikk ikke ubemerket hen. ALLE skvatt og stirret nevrotisk på personen som skulle være så uheldig å hoste eller nyse. Selv var jeg vel en av de som stirret mest med ''du-burde-være-i-isolat-og-ikke-her-på-gata-og-smitte-uskyldige-mennesker-med-bakteriene-dine''-blikket. I veske og lommer bar vi desinfiserende alle sammen og det var faktisk en del asiatere som hadde valgt å gå med munnbind for å skape litt ekstra panikk og usikkerhet. Det er vel egentlig ikke stort mer å si, annet enn at jeg elsket det!

Nesten identiske? Pappa nektet å stille seg midt i veien for å få bildet ordentlig, så jeg måtte ta til takke med dette. Jeg må dra tilbake med et litt modigere crew.