Traume #1.

Her jeg sitter på jobb blir jeg forandret til en ganske tolerant person. Jeg blir ikke sur om noen er kravstore eller kjefter. Rettelse: jeg viser ikke kunden at jeg blir sur. Jeg skriker på innsiden selvsagt. Med tiden lærer man seg også å ikke ta ting personlig. Nå høres det ut som jeg har den forferdelige jobben, og det har jeg. Det finnes ikke noe verre enn skrikende unger og sure preggers ladies. MEN vanligvis klarer jeg å undertrykke dette og spare det til senere. I dag tok det kaka.
Virkelig.
Det kommer en dame i fargesprakende kåpe inn i butikken med barnevogna på innmarsj rett i utstillingsmøblene. Hun kjører på og ser på meg som for å bare understreke at det er min feil. Det neste som skjer gjør meg faktisk utrolig sint. Greit, hun hadde kanskje sitt poeng, men allikevel. Hun går bort til høytaleren og ser på meg før hun spør om det er greit å at hun skrur ned lyden. Nei, det IKKE greit at du skrur ned lyden. Hun driter jo i om jeg svarer for hun HAR allerede skrudd ned lyden. Det var ikke hvilken som helst lyd heller- Beatles med Helter Skelter. Jeg hadde kanskje hatt litt forståelse for det hvis ungen hennes akkurat hadde sovnet for første gang på syv dager, men ungen var oppe og gikk som bare det. Hun likte rett og slett ikke musikken. BRENN. Hun må ha sett hvor sur jeg ble for det hele ble bare veldig rart og anstrengt. Og det var faktisk ikke så høyt. Lær deg god musikk, dame, og let go. Jeg må ha vært helt rød i ansiktet, og hun må ha likt det, for plutselig ble hun veldig interessert i alt vi hadde av sengetepper som beleilig nok er uhyre komplisert brettet sammen. Jeg brettet ut og prøvde de på diverse senger, men hun ''klarte liksom ikke helt å bestemme seg''. Jeg hadde jo klistret på meg et bittert smil og enn så mye jeg prøver klarer jeg ikke la være å ta dette personlig. Ærlig talt, hun likte jo ikke musikken min! Det blir ikke mer personlig.
Men, mine venner, historien slutter ikke her! Den fargesprakende dama går og setter seg på en seng drar opp genseren og begynner og amme. Jeg er scarred for life, om ikke fullstendig traumatisert. Greit, amm i vei, bare ikke sett deg ned i butikken og tving meg til å se på. Greit, vi er begge kvinner og alt det der, men hun satte jo prikken over i-en da hun begynte å kommandere meg rundt. Hun ville gjerne peke på det hun mente, og da måtte jeg bare nistirre på ansiktet hennes. Misforstå meg rett, jeg har ikke noe i mot amming. Vi har alle vært der, og halvparten av oss skal vel før eller senere bli den givende part, men jeg vil ikke være vitne til dette på jobb.
Da hun gikk, røsket jeg trassig ut mobilen min mens jeg snakket høyt om at musikken min var for god for dette stedet. Og det er den. I'm a sucker for punishment åpenbart.

Let it be.

I dag er jeg gått inn i en Let-it-be-fase, og hører kun på dette albumet. Det er i hvert fall blant mine Beatles-favoritter.

O2

Paul McCartney skal ha konsert i London 22 desember. Jeg hadde gitt hva det skulle være for å kunne gått på den.

Styx.

Jeg er forelsket. Jeg har nettopp sett konserten, og for første gang siden jeg så Queen har jeg hatt en musikalsk opplevelse som har fått meg til å ville grine.


Denne versjonen av Beatles' ''I am the walrus'' er den beste jeg har hørt noengang. Rett og slett fantastisk. Jeg tror jeg så denne delen av konserten fem ganger etterhverandre.
Det var litt vanskelig å finne gode klipp av konserten på youtube, men dette var definitivt en av de beste.

Denne fremførte de også. ''Renegade'' er en av de beste Styxlåtene etter min mening. Det er bare så vanvittig bra! Denne konserten var spesielt bra fordi de spilte sammen med Contemporary Youth Orchestra. Hauger av musikalske ungdommer og Styx på en scene blir gråtfremkallende.

Dette livealbumet ''The Big Bang Theory'' står utrolig høyt oppe på ønskelisten i år.

Dette er mannen jeg skal gifte meg med. Er det mulig å la være å bli forelsket når denne mannen spiller ''I am the walrus''?
Disse er så absolutt en del av min musikkhimmel. Jeg skal komme tilbake til dette senere forresten.

The Beatles.

Boken er ankommet, og jeg har ikke skrevet noe om den før fordi jeg har vært i ekstase og nilest hver gang jeg har fått sjansen. Det er ikke en pocketbok man slenger opp på toget for å si det sånn, så jeg får kun lest når jeg er hjemme.
Beatles, antologien. Skrevet av The Beatles. Den er så fantastisk at jeg har ikke ord. Denne boken kommer temmelig høyt oppe på lista over ting jeg er glad jeg kjøpte.

Ja, hånden min stryker litt kjærlig over noen av bildene, men det er det bare å ignorere.

Den er bare helt utrolig fantastisk. Ikke bare fordi den inneholder alt man trenger å vite om Beatles, som faktisk er sanne fakta, men fordi de også har skrevet så utrolig mye pent om mennesker de har møtt og om hverandre. Paul skriver mye om det som er blitt sagt om kranglene mellom ham selv og Stu Sutcliffe (kompis av John, og bassist i en tidlig fase av Beatles). De klarner også opp i alle ryktene som har oppstått gjennom årene. For et så enormt band som The Beatles var, er det absolutt nødvendig med en slik bok.
Den starter med at alle fire har skrevet en del sider om seg selv og sin egen oppvekst, før og hvordan de møttes. Det er mange ting man blir overrasket over. Det er så flott det de har skrevet om begynnelsen, hvor gøy de hadde det i Hamburg og at de var redde for teddyboyen Ringo da han spilte trommer med Rory Storm and The Hurricanes. Da jeg stod på bokhandleren og skulle hente boken, stod det en fyr bak meg som sa at boken var så utrolig bra. Jeg snudde meg bare og gliste forventningsfullt. Hadde jeg møtt deg igjen mannen, hadde jeg gitt deg en stor klem. Du har så rett så rett.

Det er helt merkelig å lese om at Ringo satt foran scenen på kveldene med en øl og forlangte diverse sanger fra John, Paul og George. Merkelig men herlig. Jeg tar meg selv i å sitte der alene og le høyt av alle tingene de rotet seg borti.
Dette var fattige gutter som vokste opp i Liverpool på femtitallet. De hadde utedo og lekte i bomberuiner i gata. Tanten til John, Mimi som han bodde hos sa en gang at ''Gitaren er en fin hobby, men du kommer aldri til å kunne leve av den''. Noen år senere hadde noen fans i USA fått dette gravert inn på en plate og sendt til Good ol' tante Mimi. Hun hadde det hengende på veggen i huset John kjøpte til henne.
Denne boken skal ikke forlate min side så lenge jeg lever. Trust me. JOHN: Brian og Paul var alltid etter mer for å få meg til å klippe håret. [...] Brian kledde oss opp i pene dresser og skjorter, og Paul støttet ham. Mitt lille opprør bestod i å slakke på slipset og kneppe opp øverste knapp, men Paul kom hele tiden bort og fikset på det. [...] Jeg hadde nettopp sett en film, det første fjernsynsopptaket vi gjorde. Folka fra Granada kom og filmet oss, og vi hadde på oss dress, og det var bare ikke oss. Da jeg så den filmen, skjønte jeg at det var da vi begynte å selge oss.

Det er jo en ærlig sak.

PAUL: I senere år tror jeg John likte å betrakte seg selv som en opprører, og at jeg på en måte prøvde å få ham til å skjerpe seg - men det er bare tull. Vi prøvde å forandre imagen vår alle sammen. Jeg klippet ikke håret for ham, og jeg brydde meg ikke om slipset hang rett eller skjorta var kneppet igjen.

Sånne motsigelser som dette er det en del av i boken, men det er jo en kjent sak at ting gikk skeis mellom Paul og John. John ble Beatles-fiendtlig etterhvert og det kommer frem i denne boken. John var allerede død da denne boken ble skrevet, så hans materiale er samlet fra hundrevis av forskjellige kilder. Boken virker bare så utrolig ærlig, og det er det jeg liker ved den. De forteller at mye var utrolig glorifisert så derfor er det så flott at de på en måte har oppklart alle mysterier èn gang for alle. Jeg tror ikke jeg kan skrive mer, for jeg vet ikke hvor jeg skal slutte. Jeg tør nesten si at den er verdt å lese til og med om du ikke er så interessert i Beatles.
Det står noen sider om Stuart Sutcliffes død, og noe Paul skrev gikk inn på meg:
''Vi stilte oss spørsmål som: jeg lurer på om han kommer tilbake? Oss imellom hadde vi en pakt om at hvis en av oss døde, skulle han komme tilbake og la de andre få vite hvordan det var på den andre siden. Så da Stuart ble førstemann, ventet vi nesten at han ville viste seg. Når det skranglet i kjelene om natta, kunne det godt være ham.''

Akk, så utrolig fattig verden hadde vært uten Beatles.

Helt bakerst i boken har Ringo skrevet noe som jeg synes er helt utrolig nydelig sagt:
"De ble de beste vennene jeg noen gang hadde hatt. Jeg var enebarn, og plutselig var det som jeg hadde fått tre brødre. Vi tok virkelig vare på hverandre, og vi hadde mye moro sammen. I gamle dager hadde vi de største hotellsuitene, en hel etasje av hotellet gjerne, og likevel endte alle fire opp på badet, bare for å få vært sammen."

''Jeg vil gjerne tro at de gamle Beatles-fansene er blitt voksne og har giftet seg og har fått unger og er blitt mer ansvarlige, men at de fremdeles har et rom i hjertet for oss.''
- George Harrisson.

''Jeg er virkelig glad for at de fleste låtene handlet om kjærlighet, fred og forståelse. Det er knapt noen av dem som sier: "kom igjen, unger, be dem ta hyven. Drit i foreldrene deres." Alt sammen er veldig "All you need is love" eller Johns "Give peace a chance". Det lå en god ånd bak, som jeg er veldig stolt av. Dessuten... var det noe stort, The Beatles.''
- Paul McCartney.

ÅÅH. Det er så vakkert!

Jeg drømte om Ringo i natt forresten. Men jeg sier ikke hva.Og nei, det er ikke hemmelig på en sånn måte. Det er hemmelig på en fin måte. Perv.

Where's your head at.

Jeg har nettopp fått en slags åpenbaring. Det begynner å bli en stund siden hendelsen, men først nå i dag gikk det opp for meg at karma er ytterst virkelig. Jeg føler meg nesten litt stolt over å ha opplevd karmas reaksjon. Jeg, Kathinka er herved brent av karma.
Min erfaring er som så, at går man inn for noe uten ærlige hensikter er løpet uansett kjørt. Særlig når denne uærlige hensikten er rettet mot en annen person. Karma tok meg på fersken og ga meg en... smekk. Om jeg har lært er for fremtiden å vite og for meg å finne ut.
Jeg ble glad da jeg fant ut av dette fordi jeg liker tanken på at det er noen som holder regelboken her. Grunnen til at jeg synes denne gangen var litt underholdende er fordi ingen ble såret. Altså, underholdende uansett egentlig. Jeg tror jeg må øve meg på å ta hensyn.

Teatime.

Det skjer ikke mye om dagen sett bortifra at det ble oktober uten at jeg fikk vite om det. Jeg sitter på jobb og googler Beatles i seks timer før jeg skal hjem og sjå på Lost. Av og til er det så teit at jeg grøsser, men jeg har bestemt meg for å se de fire sesongene jeg har fått låne av min bror. Jeg begynte på sesong to i går etter å ha ommøblert hele rommet mitt. Det ble så utrolig mislykket at jeg er blitt tilbudt hjelp for å forandre på det.
Kalenderen min og de to plakatene er heller ikke kommet. Jeg hadde tenkt å sende en hyggelig men bestemt mail til folka og forklare ståa, da jeg så i mailen de hadde sendt meg at det kunne ta syv business days før ting i det hele tatt ble shippet. Og etter det kan det jo ta opp til 15 dager. Kjipt.
Er det forresten flere enn meg som blir sinteav plutselige lyder? Høye lyder som støvsugere, borring og diverse gjør meg utrolig sint. Jeg tror faktisk jeg blir på mitt sinteste av disse lydene. Kanskje de forstyrrer et eller annet, selv om jeg vet at lyden kommer.
Jeg kunne godt vært her akkurat nå: