Traume #1.

Her jeg sitter på jobb blir jeg forandret til en ganske tolerant person. Jeg blir ikke sur om noen er kravstore eller kjefter. Rettelse: jeg viser ikke kunden at jeg blir sur. Jeg skriker på innsiden selvsagt. Med tiden lærer man seg også å ikke ta ting personlig. Nå høres det ut som jeg har den forferdelige jobben, og det har jeg. Det finnes ikke noe verre enn skrikende unger og sure preggers ladies. MEN vanligvis klarer jeg å undertrykke dette og spare det til senere. I dag tok det kaka.
Virkelig.
Det kommer en dame i fargesprakende kåpe inn i butikken med barnevogna på innmarsj rett i utstillingsmøblene. Hun kjører på og ser på meg som for å bare understreke at det er min feil. Det neste som skjer gjør meg faktisk utrolig sint. Greit, hun hadde kanskje sitt poeng, men allikevel. Hun går bort til høytaleren og ser på meg før hun spør om det er greit å at hun skrur ned lyden. Nei, det IKKE greit at du skrur ned lyden. Hun driter jo i om jeg svarer for hun HAR allerede skrudd ned lyden. Det var ikke hvilken som helst lyd heller- Beatles med Helter Skelter. Jeg hadde kanskje hatt litt forståelse for det hvis ungen hennes akkurat hadde sovnet for første gang på syv dager, men ungen var oppe og gikk som bare det. Hun likte rett og slett ikke musikken. BRENN. Hun må ha sett hvor sur jeg ble for det hele ble bare veldig rart og anstrengt. Og det var faktisk ikke så høyt. Lær deg god musikk, dame, og let go. Jeg må ha vært helt rød i ansiktet, og hun må ha likt det, for plutselig ble hun veldig interessert i alt vi hadde av sengetepper som beleilig nok er uhyre komplisert brettet sammen. Jeg brettet ut og prøvde de på diverse senger, men hun ''klarte liksom ikke helt å bestemme seg''. Jeg hadde jo klistret på meg et bittert smil og enn så mye jeg prøver klarer jeg ikke la være å ta dette personlig. Ærlig talt, hun likte jo ikke musikken min! Det blir ikke mer personlig.
Men, mine venner, historien slutter ikke her! Den fargesprakende dama går og setter seg på en seng drar opp genseren og begynner og amme. Jeg er scarred for life, om ikke fullstendig traumatisert. Greit, amm i vei, bare ikke sett deg ned i butikken og tving meg til å se på. Greit, vi er begge kvinner og alt det der, men hun satte jo prikken over i-en da hun begynte å kommandere meg rundt. Hun ville gjerne peke på det hun mente, og da måtte jeg bare nistirre på ansiktet hennes. Misforstå meg rett, jeg har ikke noe i mot amming. Vi har alle vært der, og halvparten av oss skal vel før eller senere bli den givende part, men jeg vil ikke være vitne til dette på jobb.
Da hun gikk, røsket jeg trassig ut mobilen min mens jeg snakket høyt om at musikken min var for god for dette stedet. Og det er den. I'm a sucker for punishment åpenbart.