It's like I've lived a thousand lifetimes, still looking for the one that feels right.

Dag tre på jobb, klokken 11.56, og jeg har allerede lest litt om Paul, som ligger ufrivillig, med to brukne ben i sengen til en viss Annie. Han er blitt avhengig av smertestillende right about now. Mine nyeste innkjøp er ''The Boy in the Striped Pyjamas'' av irske John Boyne og ''Meg eier ingen'' av Åsa Linderborg. Har ikke lest de enda, men dette ser lovende ut. Kommer nok til å skrive et lite referat igjen så snart jeg er ferdig med en bok. I løpet av min oh so effektive morgen, har jeg til og med ordnet gave til en viss frøken Merete som fyller år snart.;)
Advarsel: er du ikke interessert i å lese en lang, og kanskje kjedelig historie om en sær boyband-fan, ikke les videre.

Det jeg egentlig har på hjertet er et tilbakefall. Tilbake til fremtiden kan man vel nesten si. Jeg er av den tro og oppfatning av at de idolene man dyrker som liten/ung tenåring, aldri helt forsvinner. Det vil alltid være en viss nervetråd som får det til å svikte littegrann i knærne når man ser dette idolet igjen mange år senere. Dette ble skrekkelig klart for meg for en tid tilbake når jeg hadde en utrolig dårlig dag. Alt var dumt og alle var bare dumme. Jeg visste ikke hva jeg kunne gjøre for å føle meg bedre, annet enn å høre på musikk. Det er vel mange som tyr til det uansett hvilken følelse man sitter med? Jeg sitter der og forbanner det faktum at jeg ikke har noen skikkelig langsomme, triste album som bare får alt til å virke mørkt (man må gå gjennom natten for å oppleve soloppgangen ikke sant). Uansett, der sitter jeg desperat og sur, og DER var det. Jeg rotet frem alle de gamle Westlife-cdene mine! Jeg har vel alt i alt 12 av de, dobbelt opp av de to første albumene, og ikke spør meg hvorfor.
Westlife og Kathinka:
Jeg fikk min første Westlife-cd da jeg var 8/9 år. Det var en morsdagsgave fra min far og bror (rar tradisjon at alle jentene i huset fikk gave på denne dagen), og jeg elsket den fra sekundet jeg satte den på. Fra den dagen av, spilte jeg stort sett ikke noe annet enn denne cd'en. Den het Westlife og kom ut i 1999. Sangene kunne jeg selvsagt utenat, og jeg tvang den på familien hver gang vi kjørte bil.
De ga ut ny cd hvert år, og tilfeldig(?) nok rett før min bursdag. Jeg fikk allikevel sjeldent disse cd'ene i gave, fordi jeg hadde allerede løpt med hjertet i halsen og klort til meg et eksemplar. Jeg måtte høre på Westlife før jeg sovnet om kvelden, når jeg stod opp om morgnen og alltid ellers når jeg fikk sjansen. De var mine gutter, og hvis jeg så en annen fan ble jeg vilt sjalu, og jeg kan ikke nekte for at det stikker litt enda.
World of our own- albumet er det jeg har flest gode minner fra. Det var nok det albumet jeg likte best, hvis det går an å si det. Etter ekstrem lytting i flere år til disse fem irske guttene, høylydt synging, dagdrømming og (mest sannsynlig) plagsom prating om dem til venninner (Elissa og Merete, jeg beklager), fikk jeg i 2004 billetter til en konsert i Oslo Spektrum. Det var mamma som skulle prøve å skaffe billettene siden hun hadde fri denne onsdagen, og jeg lå våken hele natten og sa at jeg aldri skulle be om noe mer hvis jeg fikk gå på denne konserten. Hele skoledagen gikk til det samme naturligvis. Gjett hvem som nesten døde av lykke da hun kom hjem og en viss verdens beste-søteste mamma hadde fått tak i tre billetter til denne begivenheten. Jeg må ha løpt bort til Elissa for å fortelle at vi skulle på Westlife-konsert. Jeg var i himmelen. Jeg var i min egen verden under konserten og hadde makspuls hele dagen. Følelsene var så sterke at jeg fremdeles kjenner det i magen når jeg tenker på at jeg fikk Shane, Mark, Kian og Nicky til å smile til meg. Jeg velger hvertfall å tro at det var kun meg de så på og ble forelsket alle mann. Shane kastet også en tennisball på publikum husker jeg. Etter å ha blitt kastet på selv ofc. Jeg gikk hjem med en konsertgenser i lykkerus og sorg over at det var over.
Dette var da mest sannsynlig første og siste gang jeg så Westlife live.
Hjemme var veggen fullstendig dekket av bilder, plakater og tegninger av Westlife (Elissa og Merete er igjen mine vitner). Jeg er faktisk litt imponert over at de to overlevde med min eiesyke.
Dere kan jo tenke dere hva som skjedde oppe i hodet mitt når jeg fikk min første Westlife-dvd. Julegave fra Merete et år, og jeg stod nede i kjelleren og sang av full hals eller satt musestille og stirret til over nyttårsaften.
Ja, jeg gråt da Brian forlot Westlife, men de fire gjenværende holdt sammen og det var det viktigste. Det lille hjertet mitt klarte å nesten tilgi Brian så jeg kjøpte soloalbumet og likte det nesten litt.

Uansett: poenget er at jeg har oppdaget at det er fremdeles en liten Kathinka som er betatt av Westlife. Og stolt av det. Hører jeg på denne musikken har det faktisk en trøstende effekt og det er alt jeg trenger. Så min moral er: har du en undertrykt fan i deg som du ikke tør vedkjenne? Gjør det.
Fra de fem unge, søte guttene på 90-tallet

Til de fire kjekke hunksa' de er i dag.

Prøvesmak kanskje?
World of our own - World of our own, versjon 2 - må si jeg liker den siste best.
Obvious - Fikk det da, og får fremdeles en god følelse av sangen og musikkvideoen.
Hey Whatever - kanskje den diggeste videoen siden Uptown Girl.
You raise me up - prøv å si at det ikke er vakkert.
Uptown Girl - Denne var også blant favorittene fordi de var så søte og gjorde awesome trickssss.
Amazing - Tittelen sier alt.