Damn good coffee.

I dag, etter jeg kom hjem fra jobb, spiste jeg middag før jeg satte meg ned for å se på den utrolig eksentriske, men geniale serien Twin Peaks. Det starter som et mysterium:

Who killed Laura Palmer? Men allerede i løpet av første episode utvikler det seg til å bli et helt univers av mysterier, og absolutt ingen er den de andre byen tror de er. Man får følelsen av at alle ved et eller annet punkt er skyldige, men man forstår seg heller ikke på noen av dem.

Special Agent Dale Cooper er jo selvfølgelig utrolig stilig, der han går i dressene sine og det omhyggelig gredde, svarte håret og virker som han er hentet fra en annen galakse. Fantastisk!
Lauras sønderknuste foreldre, hennes tvilsomme bråkmakere av noen venner, loglady, sheriffkontoret og alle de andre personlighetene i Twin Peaks gjør det hele så innviklet, og det at ingen er slik man tror er jo så sant som det er sagt.

Det at Agent Cooper er like henrivende kjekk som han er sær og morsom, gjør ikke serien mindre tiltrekkende?
Dette er definitivt drømmemannen vil jeg tro. Dale Cooper og jeg skulle hatt lange samtaler om drømmer og Tibet.
En herlig surrealistisk serie med store norsk-aktige skoger, høyfjellshoteller og bisarre drømmer.
Jeg hører forresten at jeg ligner på Audrey Horne, datteren til hotelleieren i Twin Peaks. Eller hva sier dere? Selv kan jeg ikke se dette.
I should be that lucky.

Dette er absolutt en av seriene på listen ''Must love before I die''.

Man får bare ikke nok av Dale Cooper, Harry S. Truman (ikke presidenten, men sheriffen i Twin Peaks), Lucy og Andy, det utrolig søte paret som har sine problemer midt oppe i all etterforskningen, Audrey som er utrolig frekk og brutalt ærlig, Donna, Lauras bestevenninne som ikke vet hva hun kan innrømme og hva hun er nødt til å skjule og Shelley, servitrisen som er gift med den brutale doplangeren Leo Johnson.

Stay tuned.