If there is a soulmate for everyone.

I dag er det lørdag.
Jeg har vært på tur med mamma og pappa mens den nifse vaskedama holdt på her hjemme. Jeg lover det høres ut som hun dreper noe opp i stua når man sitter nede. Ganske brutalt.
Vi var på Sandvika Storsenter og jeg skulle se litt på klær og ting og si hva jeg ønsket meg, siden det nærmer seg Kathinkas attende år.
Og! Jeg fikk verdens største bolle på Kaffepikene! Den var nesten like stor som hodet mitt innbiller jeg meg. Skikkelig god nypresset juice også.

Dagens Kathinka-er-teit-øyeblikk: Vi var i et parkeringshus og de spilte funky julemusikk der.
Jeg syntes det var litt stilig så jeg begynte å danse. Pappa sa jeg så ut som en flamingo og ba meg være så snill og stoppe. Da vi skulle hjem igjen hadde de skrudd av musikken og jeg bare: HVORFOR har de skrudd av musikken?!
Pappa: Fordi de så deg danse.

Så gikk jeg til kirkegården med pappa etterpå og viste han gravene jeg pleier å besøke (det er blitt en hobby å gå på kirkegårder).
Nå ser jeg på Titanic siden jeg er taper og ikke har noe å gjøre på lørdagskvelden. Nei, det er egentlig feil. Man er ikke taper for det om man ikke har noe å gjøre i helgene. Det er synd at det er blitt slik at de som ikke går på fest og drikker seg drita hver helg, er mindre ''kule.''
Kul er et relativt begrep.
Broren min og kjæresten var på besøk og dro nå nettopp. Hvis du lurer på hvilken plass jeg har på rangstigen, så er jeg hun som blir satt til å gå tur med den lille, runde mopsen, Anton.
Jeg måtte bære han opp bakken. Det var tungt.
På vei hjem møtte jeg forresten en fyr som fulgte en rimelig full jente hjem. Hun så helt vill ut på håret og var halvnaken. Stakkars.
Så det var min dag. Hva har folk gjort? Dvs. De som gidder å lese alt det her.

Den egentlige grunnen til at jeg blogger nå, er fordi jeg ville fortelle om to mennesker jeg kjente som faktisk får meg til å tro at det finnes noe som heter sjelfrender og meant to be.
La oss kalle dem Leo og Kate.
De var naboer da de var små. Kate bodde i en gate i lille Narvik, i ett rødt hus og Leo bodde tvers over veien. De møttes da de var tolv år gamle, ble sammen da de var 16 og giftet seg da de var 22. De gjorde alt sammen og de var bare det mest fungerende og lykkeligste paret jeg har sett. De fikk to sønner, Allan og Edgar.:)
Det var alltid så mye liv og latter i hjemmet deres. De hadde morsomme selskaper og et mystisk hus, som man ser på bilder fra 60-tallet. Kate døde i -96.
Alt ved dem tyder på at de var ment til å være sammen og jeg blir litt glad av å tenke på at det er mulig.:) Mulig å finne noen man passer perfekt sammen med. Altså, da mener jeg ikke å være enig i alt og bare smile hele tiden, for det heter noe annet: Kjedelig.
Men da mener jeg at man ikke tenker tanken på at en krangel kan slite forholdet i stykker.
Akkurat som Jack & Rose i Titanic tilfeldigvis, eller Pocahontas & John Smith (jeg velger å se bort fra film nr.2 fordi den ikke er sann), Anastasia & Dimitri.
Filmer kryr av eksempler, men det er godt å se at det finnes i virkeligheten også.:)
Så jessjess. So long.