Oh, Darling!

Da er jeg hjemme igjen, og vel så det!
Det er på tide å fortelle om alt som har hendt meg siden sist, deriblant den største happeningen i mitt liv siden dagen jeg ble født: Sir Paul McCartney.
Egentlig nytter det ikke å prøve å fortelle om det, siden jeg ikke tror det selv, men here it goes: Vi dro til London 25 juni og brukte dagene før festivalen på å drikke te, se musikalen Dirty Dancing og på å finne alle butikkene vi ikke har hjemme.Så; 27 juni. Vi stod opp rundt 09.00, spiste frokost og tok en drosje til Hyde Park. Fra 10.30 til 11.15 satt vi her i skyggen og så på køen som satt i 30 grader og ventet på å slippe inn på festivalområdet. 11.15 begynte folk å reise seg, og alle trodde jo selvfølgelig at de begynte å slippe inn folk. Egentlig skulle man ikke slippe inn før 12.45, og vi ble jo strengt tatt ikke sluppet inn mye før heller, men vi fikk da gleden av å stå i solen i en time. Jeg var nesten sikker på at en eller annen kom til å dø, og at det likesågodt kunne bli meg. Med ett ord så var opplevelsen av køen og mesteparten av den dagen fullstendig GRUSOM. Det var utrolig varmt, ikke skygge å finne noensteder, vannet var ikke kaldt og det var mennesker overalt. Svett og fæl satt man der og led seg gjennom dagen. 13.45 kom det første bandet på scenen. Ikke husker jeg hva de het eller hva de spilte, men de kom fra Buffalo, New York og det var deres første gang i London.Jeg syntes tydeligvis at det som foregikk på scenen var såpass spennende: Neste var denne, Joshua Radin:Jeg trodde faktisk at Paul skulle komme på dagen, rundt 13.45 og at det var et par som skulle spille før ham, men det tok jo ALDRI slutt!
Dame med merkelig kattetatovering og sokker i rosa sko:The Alternatives var egentlig ganske kult, men det eneste som stod i hodet på meg var Paul så de fikk ikke den helt fulle konsentrasjonen egentlig. Det ble litt liv da Elvis Costello kom på scenen og hvertfall da han spilte "You've got to hide your love away". Superstilig!Så var det mer venting. Sånn i det store og det hele gikk denne dagen med til å holde seg i live. Overlevelsesinstinktet ble finpusset, vi fant oss skygge og drakk kanskje 8 flasker vann. Så! På slaget 19.45 kom elskede Paul på scenen og vinket til oss. Jeg er ganske sikker på at jeg skrek. Høyt.
Helt klart mine beste timer. Ever. Da Paul tok av seg jakken skrek alle i kor, som seg jo hør og bør. Jeg fikk en helt oppriktig følelse av at jeg kunne stått der for alltid, og jeg kunne virkelig ønske at jeg kunne oppleve konserten om og om igjen. Man kan rett og slett ikke få nok av Paul.
Stemningen var helt unik på konserten. Publikum var èn kollektiv stemme i samtale med Paul hele tiden.
Paul: Oaoaoa!
Alle: Oaoaoa!
Paul: Oooa!
Alle: Oooa!
Paul: Voff!
Alle: Voff!
Paul: Okey, now you're just getting silly. What must people think. All right... (mens han reiser seg og tar på seg gitaren)
Alle: All right...
Paul: Stop it!
Alle: Stop it!
Paul: Right now!
Alle Right now!
Paul: I'm stupid!
Alle: I'm stupid!
Paul: Well... That usually works... På "Live and let die" kom det masse fyrverkeri opp både foran og bak scenen! Utrolig flott.
Ikke bare hadde han en lang konsert med masse godt humør og super stemning, han kom ut for ekstranumre TO ganger! Verdens beste person.
Siste gangen han kom ut til oss sa han:
Paul: There is a time when we have to go home...
Alle: NOOOO!
Paul: Oh, yes. And you have to go home too.
Alle: NOOO!
Paul: I think you want to keep rocking all night!
Alle: YEEEAH!
Paul: We could just sleep in the park tonight!
Alle: YEEEAH!
Paul: Yeah, let's sleep in the park!
Alle: YEEEEEAAAH!
Paul: No, I don't think so...

Jeg er fortsatt i ekstase og klisjé-aktig nok er følelsen av den sorten man ikke kan beskrive. Den som bare lever i kroppen og ikke er ment for å snakke om, bare for å kjenne. Helt sant.
Får jeg denne sjansen igjen selger jeg hva det skal være, møbler, organer eller sjel.
Åh, Paul.

Edit: Jeg oppdaget nettopp at det er pinlig mye dialog her, men det er jo for bra til å ikke skrive ned.

English Tea.

I morgen på denne tiden er jeg på vei hit
For å se den fineste mannen

Jeg skal fortelle alt om det når jeg er hjemme igjen.

This is a tricky situation.

Freddie Mercury er også høyt oppe på heltelista, fordi han rett og slett har en av de beste stemmene jeg vet om. Mannen var rett og slett musikk.

Cocaine.

I dag skal vi skrive litt om London.
Jeg reiste for nesten en måned siden, og kom hjem fem dager senere.
Jeg var syk da jeg dro og til jeg kom hjem. Da blir man selvfølgelig frisk med en gang.
Første dagen brukte vi på å traske gjennom Oxford Street og Baker Street på jakt etter The London Beatles Shop, som viste seg å være et rom på 12 kvadratmeter. Man måtte åle seg gjennom hyllene, men ting hadde de! Jeg la igjen noen kroner der, før vi tok drosje tilbake til hotellet på Charings Cross. Vi bodde utrolig sentralt, med gangavstand til nasjonalgalleriet, Oxford Street, Regents Street og Soho. I Soho, i en gate som heter Carnaby Street, fant jeg en butikk som solgte masse fine, gammeldagse kjoler!Vi spiste litt innimellom og slikt noe, men ellers rakk vi ikke stort mer den dagen.

Dag to var konsertdagen, men før det var vi lenge og vel på "His Masters Voice", før vi tok "London Eye". Runden tar en halvtime og er veldig grei å få med seg for å få en oversikt over London. Da vi spiste lunsj på en pub i området (de er ikke vanskelige å finne), bestilte jeg en hamburger ved navn "Big Ben Burger". Jeg syntes det virket som en strålende idè å bare bestille den på grunn av det passende navnet, så jeg leste jo ikke hva denne faktisk inneholdt. Sånn enkelt beskrevet var den enorm, med vanlig hamburger, egg, bacon, ost. Jeg tror aldri jeg har hatt så liten lyst på en hamburger som akkurat da.En demonstrasjon like ved Westminister Abbey. Ganske stilige plakater egentlig. Hadde jeg hatt lenger tid der, skulle jeg gjerne ha blitt med.
På kvelden var altså konserten. Det tok faktisk èn time med drosje til Wembley Arena fra hotellet. Jeg ante ikke at det var så langt unna, men vi kom nå frem tilslutt.
Det var veldig stille og rolig med folk som kunne oppføre seg, noe jeg setter pris på hvis jeg skal på konsert. Da vi skulle gå inn fikk vi beskjed om at vi måtte gå til billettkontoret for å bli oppgradert. Vi gjorde som vi ble fortalt og fikk vite at seksjonen vi skulle ha sittet i, hadde blitt stengt av så vi fikk nye billetter! Egentlig hadde vi fått plasser ganske langt bak, men nå satt vi skrått overfor scenen med utrolig god utsikt!Det var utrolig stort å se helten live. Det gikk ikke opp for meg før midt i konserten tror jeg.

Dag tre tok vi først turen til Nasjonalgalleriet, hvor vi etterhvert slet litt med å finne veien ut. Ellers tuslet vi bare litt rundt om kring denne dagen. Nok om det.

Dag fire dro vi til Windsor med diverse tog. Man blir litt imponert over kollektivtrafikken i London, siden den fungerer. Alt går når det skal og alt er veldig lett å forstå. Ti bananer.
Vi besøkte Windsor Castle, men å gå rundt å se på dronningens porselensamling er ikke my cup of tea. Jeg var lykkelig når vi kunne gå ut igjen. På kvelden spiste vi middag med min tremenning som studerer i London. Det var jo hyggelig å utvide horisonten på den fronten.

Dag fem ruslet vi litt mer i Londons gater og tok det helt med ro før vi skulle begynne på hjemreisen.

Sånn. Dette var London-turen i korte trekk! Nå skal jeg snart til London på nytt, og se Helten Paul. Vi får se om jeg har ord når jeg kommer hjem igjen.

Only a fool would doubt our love.

Heihei-hallå.
Jeg sa adjø, mente det og ble borte en liten stund.
Siden den gang har jeg vært på vårens andre konsert med ''The Cavern Beatles''. Jeg trenger ikke si hvor. utrolig. bra. det. var. Fordi alle som leser denne bloggen har fått høre det før.
Jeg forteller om det allikevel.Da man kom inn i salen var lyset på og de spilte Bob Dylan på høytaleranlegget. Vi satte oss og lyset ble dempet etter en ganske kort stund. Jeg liker når de ikke bruker lang tid på å komme seg på scenen. Det gir minst fire ekstra bananer.
Når man snakker om lys, så var det en ganske... romantisk belysning i salen og det var ganske fint. Altså, lyset var dempet, de kuttet musikken og satte heller på et gammelt opptak av det originale Beatles som snakket og tøyset seg i mellom. Det var veldig nostalgisk og jeg kjente jeg ble litt rørt. Tåre i øyet.
Hvertfall, da opptaket var ferdig kom det en annen stemme i høytalerne, dette også et gammelt opptak av en programvert som presenterte The Beatles før en opptreden. Han avsluttet med: "And here they are; The Beatles!" Etter han hadde sagt dette kom det masse hyling, og Cavern Beatles kom løpende på scenen på akkurat samme måte som the real deal, og dro igang med ''I saw her standing there''. Hvor herlige var de ikke i de svarte dressene sine?
Man kan faktisk ikke unngå å bli litt rød i kinnene når Paul sier: ''And this is for all the girls'', før han står der midt på scenen og synger ''And I love her''. Jeg vet jeg ble litt rosa ihvertfall.
Jeg likte veldig godt at de hadde sceneoppsett som Beatles også pleide å ha. Det gjorde det hele mer ekte.
Hele første del spilte de sanger fra den tidlige fasen, og det var bare helt fantastisk. Det var så bra at jeg gruet meg til de en gang måtte avslutte konserten.
Ved slutten av hver sang stilte alle tre seg på rekke og bukket synkront, akkurat som Beatles! Flott altså. Jeg var åpenbart den eneste i salen som var irriterende nok til å ta bilder, så de var så hyggelige at de prøvde å gi meg smil som jeg kunne ta bilde av. Jeg var selvfølgelig aldri rask nok.Det var tydelig at alle bevegelser, ansiktsutrykk og toner var godt innøvd og det var utrolig morsomt å legge merke til. Da de hadde spilt i rundt èn time, var det en pause.
SÅ! Var det tid for del to!Her hadde de skiftet til svarte bukser og lyse, militæraktige jakker, som Beatles hadde rundt 1965/66. Det var ganske stilig at de hade lagt skillet akkurat der, siden det var på denne tiden Beatles virkelig forandret seg på flere måter.Det kjentes nøyktig ut som å være tilbake på 60-tallet på en Beatles-konsert, uten hysteriet. Fantastisk.
Når det nærmet seg slutten av konserten ble John stående igjen alene på scenen og sang ''You've got to hide your love away'', John Lennons Dylan-inspirerte låt, som er utrolig fin med gitar og munnspill.Mens John sang, gikk de andre bak scenen for å skifte enda en gang. Etterpå kom George ut, og så slik ut:De avsluttet med Beatles' siste album ''Abbey Road'', og ''George'' sang Georges mest kjente sanger som ''Something'' og ''Here comes the sun''. Det var også helt fantastisk.
Senere kom også resten ut igjen:
De selvfølgelig en hel del fra ''Abbey Road'', men så skjønte alle at det dessverre var over da de dro i gang med ''Sgt. Peppers Lonely Hearts Club Band Reprise''. Etter det bukket de og John avsluttet med de berømte ordene: ''I'd like to say 'thank you' on behalf of the group and ourselves and I hope we passed the audition!'' Det var en kjempeflott avslutning fordi John Lennon sa dette etter at Beatles hadde spilt på taket av en bygning på albumet ''Let it be''.
De gikk smilende og vinkende ut, men ble kalt inn igjen av publikum. Vi hadde reist oss alle sammen og klappet dem ut på scenen igjen, hvor de først spilte ''Back in the U.S.S.R'' og løp nok en gang ut. Vi klarte å få dem ut enda en gang, men jeg klarer absolutt ikke huske hva de spilte denne siste gangen.
Uansett. Jeg er speachless. Jeg kan ikke få sagt med ord hvor bra jeg synes det var. Det var så bra at jeg fikk vondt. No kidding.

Adjø.

Come and show me the magic of your Hollywood song.

Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal formulere dette. Jeg vet knapt hvor jeg skal gjøre av meg.
Jeg har fått billetter til en av mine største helter. I London. Hyde Park. Det kan ikke beskrives med ord, så jeg beskriver det med bilder.Jeg har en liste som heter "Ting jeg skal gjøre før jeg dør". På denne listen står det ganske høyt oppe: Se en Beatle live.
Det kommer til å bli det største som har hendt meg. Jeg kan dø lykkelig etter dette.