Oh, Darling!

Da er jeg hjemme igjen, og vel så det!
Det er på tide å fortelle om alt som har hendt meg siden sist, deriblant den største happeningen i mitt liv siden dagen jeg ble født: Sir Paul McCartney.
Egentlig nytter det ikke å prøve å fortelle om det, siden jeg ikke tror det selv, men here it goes: Vi dro til London 25 juni og brukte dagene før festivalen på å drikke te, se musikalen Dirty Dancing og på å finne alle butikkene vi ikke har hjemme.Så; 27 juni. Vi stod opp rundt 09.00, spiste frokost og tok en drosje til Hyde Park. Fra 10.30 til 11.15 satt vi her i skyggen og så på køen som satt i 30 grader og ventet på å slippe inn på festivalområdet. 11.15 begynte folk å reise seg, og alle trodde jo selvfølgelig at de begynte å slippe inn folk. Egentlig skulle man ikke slippe inn før 12.45, og vi ble jo strengt tatt ikke sluppet inn mye før heller, men vi fikk da gleden av å stå i solen i en time. Jeg var nesten sikker på at en eller annen kom til å dø, og at det likesågodt kunne bli meg. Med ett ord så var opplevelsen av køen og mesteparten av den dagen fullstendig GRUSOM. Det var utrolig varmt, ikke skygge å finne noensteder, vannet var ikke kaldt og det var mennesker overalt. Svett og fæl satt man der og led seg gjennom dagen. 13.45 kom det første bandet på scenen. Ikke husker jeg hva de het eller hva de spilte, men de kom fra Buffalo, New York og det var deres første gang i London.Jeg syntes tydeligvis at det som foregikk på scenen var såpass spennende: Neste var denne, Joshua Radin:Jeg trodde faktisk at Paul skulle komme på dagen, rundt 13.45 og at det var et par som skulle spille før ham, men det tok jo ALDRI slutt!
Dame med merkelig kattetatovering og sokker i rosa sko:The Alternatives var egentlig ganske kult, men det eneste som stod i hodet på meg var Paul så de fikk ikke den helt fulle konsentrasjonen egentlig. Det ble litt liv da Elvis Costello kom på scenen og hvertfall da han spilte "You've got to hide your love away". Superstilig!Så var det mer venting. Sånn i det store og det hele gikk denne dagen med til å holde seg i live. Overlevelsesinstinktet ble finpusset, vi fant oss skygge og drakk kanskje 8 flasker vann. Så! På slaget 19.45 kom elskede Paul på scenen og vinket til oss. Jeg er ganske sikker på at jeg skrek. Høyt.
Helt klart mine beste timer. Ever. Da Paul tok av seg jakken skrek alle i kor, som seg jo hør og bør. Jeg fikk en helt oppriktig følelse av at jeg kunne stått der for alltid, og jeg kunne virkelig ønske at jeg kunne oppleve konserten om og om igjen. Man kan rett og slett ikke få nok av Paul.
Stemningen var helt unik på konserten. Publikum var èn kollektiv stemme i samtale med Paul hele tiden.
Paul: Oaoaoa!
Alle: Oaoaoa!
Paul: Oooa!
Alle: Oooa!
Paul: Voff!
Alle: Voff!
Paul: Okey, now you're just getting silly. What must people think. All right... (mens han reiser seg og tar på seg gitaren)
Alle: All right...
Paul: Stop it!
Alle: Stop it!
Paul: Right now!
Alle Right now!
Paul: I'm stupid!
Alle: I'm stupid!
Paul: Well... That usually works... På "Live and let die" kom det masse fyrverkeri opp både foran og bak scenen! Utrolig flott.
Ikke bare hadde han en lang konsert med masse godt humør og super stemning, han kom ut for ekstranumre TO ganger! Verdens beste person.
Siste gangen han kom ut til oss sa han:
Paul: There is a time when we have to go home...
Alle: NOOOO!
Paul: Oh, yes. And you have to go home too.
Alle: NOOO!
Paul: I think you want to keep rocking all night!
Alle: YEEEAH!
Paul: We could just sleep in the park tonight!
Alle: YEEEAH!
Paul: Yeah, let's sleep in the park!
Alle: YEEEEEAAAH!
Paul: No, I don't think so...

Jeg er fortsatt i ekstase og klisjé-aktig nok er følelsen av den sorten man ikke kan beskrive. Den som bare lever i kroppen og ikke er ment for å snakke om, bare for å kjenne. Helt sant.
Får jeg denne sjansen igjen selger jeg hva det skal være, møbler, organer eller sjel.
Åh, Paul.

Edit: Jeg oppdaget nettopp at det er pinlig mye dialog her, men det er jo for bra til å ikke skrive ned.