Only a fool would doubt our love.

Heihei-hallå.
Jeg sa adjø, mente det og ble borte en liten stund.
Siden den gang har jeg vært på vårens andre konsert med ''The Cavern Beatles''. Jeg trenger ikke si hvor. utrolig. bra. det. var. Fordi alle som leser denne bloggen har fått høre det før.
Jeg forteller om det allikevel.Da man kom inn i salen var lyset på og de spilte Bob Dylan på høytaleranlegget. Vi satte oss og lyset ble dempet etter en ganske kort stund. Jeg liker når de ikke bruker lang tid på å komme seg på scenen. Det gir minst fire ekstra bananer.
Når man snakker om lys, så var det en ganske... romantisk belysning i salen og det var ganske fint. Altså, lyset var dempet, de kuttet musikken og satte heller på et gammelt opptak av det originale Beatles som snakket og tøyset seg i mellom. Det var veldig nostalgisk og jeg kjente jeg ble litt rørt. Tåre i øyet.
Hvertfall, da opptaket var ferdig kom det en annen stemme i høytalerne, dette også et gammelt opptak av en programvert som presenterte The Beatles før en opptreden. Han avsluttet med: "And here they are; The Beatles!" Etter han hadde sagt dette kom det masse hyling, og Cavern Beatles kom løpende på scenen på akkurat samme måte som the real deal, og dro igang med ''I saw her standing there''. Hvor herlige var de ikke i de svarte dressene sine?
Man kan faktisk ikke unngå å bli litt rød i kinnene når Paul sier: ''And this is for all the girls'', før han står der midt på scenen og synger ''And I love her''. Jeg vet jeg ble litt rosa ihvertfall.
Jeg likte veldig godt at de hadde sceneoppsett som Beatles også pleide å ha. Det gjorde det hele mer ekte.
Hele første del spilte de sanger fra den tidlige fasen, og det var bare helt fantastisk. Det var så bra at jeg gruet meg til de en gang måtte avslutte konserten.
Ved slutten av hver sang stilte alle tre seg på rekke og bukket synkront, akkurat som Beatles! Flott altså. Jeg var åpenbart den eneste i salen som var irriterende nok til å ta bilder, så de var så hyggelige at de prøvde å gi meg smil som jeg kunne ta bilde av. Jeg var selvfølgelig aldri rask nok.Det var tydelig at alle bevegelser, ansiktsutrykk og toner var godt innøvd og det var utrolig morsomt å legge merke til. Da de hadde spilt i rundt èn time, var det en pause.
SÅ! Var det tid for del to!Her hadde de skiftet til svarte bukser og lyse, militæraktige jakker, som Beatles hadde rundt 1965/66. Det var ganske stilig at de hade lagt skillet akkurat der, siden det var på denne tiden Beatles virkelig forandret seg på flere måter.Det kjentes nøyktig ut som å være tilbake på 60-tallet på en Beatles-konsert, uten hysteriet. Fantastisk.
Når det nærmet seg slutten av konserten ble John stående igjen alene på scenen og sang ''You've got to hide your love away'', John Lennons Dylan-inspirerte låt, som er utrolig fin med gitar og munnspill.Mens John sang, gikk de andre bak scenen for å skifte enda en gang. Etterpå kom George ut, og så slik ut:De avsluttet med Beatles' siste album ''Abbey Road'', og ''George'' sang Georges mest kjente sanger som ''Something'' og ''Here comes the sun''. Det var også helt fantastisk.
Senere kom også resten ut igjen:
De selvfølgelig en hel del fra ''Abbey Road'', men så skjønte alle at det dessverre var over da de dro i gang med ''Sgt. Peppers Lonely Hearts Club Band Reprise''. Etter det bukket de og John avsluttet med de berømte ordene: ''I'd like to say 'thank you' on behalf of the group and ourselves and I hope we passed the audition!'' Det var en kjempeflott avslutning fordi John Lennon sa dette etter at Beatles hadde spilt på taket av en bygning på albumet ''Let it be''.
De gikk smilende og vinkende ut, men ble kalt inn igjen av publikum. Vi hadde reist oss alle sammen og klappet dem ut på scenen igjen, hvor de først spilte ''Back in the U.S.S.R'' og løp nok en gang ut. Vi klarte å få dem ut enda en gang, men jeg klarer absolutt ikke huske hva de spilte denne siste gangen.
Uansett. Jeg er speachless. Jeg kan ikke få sagt med ord hvor bra jeg synes det var. Det var så bra at jeg fikk vondt. No kidding.