Adjø.

Come and show me the magic of your Hollywood song.

Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal formulere dette. Jeg vet knapt hvor jeg skal gjøre av meg.
Jeg har fått billetter til en av mine største helter. I London. Hyde Park. Det kan ikke beskrives med ord, så jeg beskriver det med bilder.Jeg har en liste som heter "Ting jeg skal gjøre før jeg dør". På denne listen står det ganske høyt oppe: Se en Beatle live.
Det kommer til å bli det største som har hendt meg. Jeg kan dø lykkelig etter dette.

Misunderstanding all you see.

Heihåå. Jeg ble plutselig litt inspirert til å skrive litt.
Nå er det snart dags for Beatles - White Album - Tribute i Sandvika! OG jeg skal se disse karene live i slutten av april!




Jeg synes The Cavern Beatles klarer seg utrolig bra! Veldig bra etterligning av The Beatles i stil, stemme og stemning! Vi gleder oss til dette. Hvis det er så bra som jeg tror det er, kommer dette til å bli en av mine største konsertopplevelser hittil! Det er jo selvfølgelig ikke the real deal, men det kan allikevel bli flott.

Anyroad! Jeg er nettopp ferdig med ''Beatles'' av Lars Saabye Christensen og har begynt på andre bok i triologien, ''Bly''.
"Beatles" må være blant de beste bøkene jeg har lest i mitt liv. Den var så fantastisk! Kim Karlsen vokser opp i 60-tallets Oslo sammen med sine tre beste venner, Sebastian, Ola og Gunnar. Sammen er de Beatles. De er selvfølgelig ihuga fans, og de fire guttene identifiserer seg med hver sin Beatle.
Jeg likte så godt at hvert kapittel i boka hadde en Beatles-låt som tittel!
Man merker fort at Kim, Gunnar, Seb og Ola har personligheter som passer til Beatlene, og de utvikler seg også i samme retning. Historien om The Beatles er også historien om disse fire Osloguttene. Hvordan de starter som gutter med like interesser og en utrolig rørende lojalitet overfor hverandre, til tenåringer med stadig mer individuelle liv. Selve overgangen fra barn til tenåring er så flott beskrevet. Etterhvert som de blir eldre, kommer nye aspekter og prioriteringer inn i livene deres og fører dem i forskjellige retninger.
Denne boken er rett og slett en kjensgjerning.

Historien er utrolig ekte og rørende i seg selv, men for meg er det beskrivelsen av de små tingene som har festet seg mest på hukommelsen. Forfatteren kan beskrive en følelse som man aldri har kunnet forestille seg i ord før, men som man da oppdager at er helt riktig!
I en anmeldelse av boken, skrev Aktuelt Danmark: En aksept av sjelens store ensomhet. Og det er sant, boken er akkurat det. Det er fortellingen om en barndom og en ungdom, om vennskap og kjærlighet. Det vanlige. Forskjellen er at Lars Saabye Christensen har beskrevet det hele på en uvanlig vakker måte. Man kjenner seg igjen i Kim Karlsen, nettopp fordi minnene om ens egen barndom kommer frem når man leser om hans. I tillegg til disse fire guttene og deres skjebner, blir også situasjonen i livene til mennesker rundt dem tatt med. Menneskelig tragedie er like mye en del av livene deres som de små øyeblikkene med pur glede eller spenning, og i denne boka blir de fortalt av Kim på en ukritisk, ofte uskyldig måte. Favorittdelene mine er når en av dem kommer med en ny Beatles-lp og det blir hellig stund på et gutterom for å lytte til helter.

Uten en tråd

Nå ble jeg nettopp ferdig med Jens Bjørneboes ''Uten en tråd''.
Den første tanken som slår meg er at den er en eneste lang erotisk novelle. Den ble utgitt (og beslaglagt vel og merke) på 60-tallet og både forfatter og forlegger ble dømt for utgivelse av ''utuktige skrifter''. Er man ikke redd for litt rett-frem-beskrivelser må man lese den. Jeg må innrømme at jeg nå liker boken bedre etter å ha lest essayet ''Istedenfor en forsvarstale'' som etterord. Jeg skal se om jeg finner det og poste det som mitt neste innlegg. Essayet er utrolig godt og med en snerten slutt.(:
Sånn ellers synes jeg det er fantastisk at en mannlig forfatter skrev en beretning som dette i Norge i 1966. Det viser hvor utrolig morderne og fremsynt Bjørneboe var.
Det eneste jeg har å si, er at dette ikke burde være den første boken man leser av Jens Bjørneboe. Les heller bøker som ''Jonas'' eller ''Haiene'' før du går løs på ''Uten en tråd''. Bare fordi.
Jeg fikk rett og slett en litt lykkelig følelse av at ytringsfriheten har kommet så langt her til lands at man kan lese bøker som denne, og tilogmed en garanti på at denne boken vil du finne i bokhandleren 20 år fremover i tid.
Det er ikke brukt et eneste stygt ord i boken, og det understreker poenget med hele romanen: det at seksualitet ikke er noe stygt eller skammelig som man må beskrive med vulgære ord.
Bjørneboe sier at det ikke finnes noen spesiell seksual-moral, at så lenge du ikke gjør andre noe vondt, hvordan kan det du gjør være galt?
Jeg setter denne boken i bokhylla med glede.

Her er forresten en link til Jens Bjørneboes essay ''Istedenfor en forsvarstale''

It's getting hard to be someone but it all works out.

Jeg har den triste nyhet å meddele at jeg ikke føler for å blogge lenger. Jeg er egentlig litt fristet til å bare dukke opp inkognito ett eller annet sted på nettet, men jeg vet jeg kommer til å gå lei av det også.
Alle er ikke helt satt sammen for å skrive ting på nettet. Jeg er nesten fristet til å slette facebooken min også. Ikke trenger jeg msn for noe annet enn mailen min heller, så dette ''internettet'' er en døgnflue. Absolutt.
Nei, takke meg til brev.
I tillegg har jeg funnet dette utrolig stilige retro-kameraet som er min nye bestevenn! Deff kjøpte dette tidlig på 70-tallet og det er nå mitt. Det er fantastisk.
Nå er det 102 (EDIT 99) dager til Eric Clapton-konsert og jeg gleder meg hysterisk!
I går fikk jeg et medlemsblad av Merete. Den norske Beatles-klubben Norwegian Wood gir ut disse bladene med spennende artikler, fakta, nyheter og leseropplevelser som ikke bare er om Beatles, men også mange andre musikere som var i Beatles' omgangskrets. Superspennende! Jeg snikleste det hele dagen på jobb. Long story short, det endte med at jeg meldte meg inn i klubben.(:

Heihei. Dette innlegget begynte jeg på for rundt tre dager siden, men jeg ble liksom ikke ferdig.
I det siste har jeg matet ender, søkt skole, tatt naturbilder med Herr Retro, lettet hjertet mitt for alle mulige problemer og oppdaget at det er ikke alltid ting er som det skal være.(: Istedet for å dvele mer ved dette eller for den saks skyld, bruke mer tid på å forstå skal jeg la det være. Det er rett og slett slik det er.

Sånn. Her har dere innlegget deres.

Dårlig samvittighet.

Jeg føler meg rimelig råtten akkurat nå. Den dårlige samvittigheten slo meg for rundt en halvtime siden.
For det første spurte jeg ikke bror om han ville være med på konsert, noe han mest sannsynlig ville sagt ja til. Han kommer til å bli sint og lei seg. Tilgi meg.
For det andre hadde Merete og jeg snakket om London-tur, og så kommer jeg med nyheten om at ja, jeg skal dit men ikke slik vi planla det. Unnskyld.:(
Jeg kan love dere to ting: jeg skal spørre bror om å i det minste følge med til London, om det i det minste hjelper litt. Og jeg skal få til London-tur med Merete også. Bær over med meg.
Avtaler er viktig for meg, men jeg er ganske god på å glemme de hvis jeg blir entusiastisk.
Jeg kunne ønske jeg var tålmodig og tenkte litt fremover.

EDIT: Bror ble ikke sint og lei seg. Han har eksamen på den tiden.(:

THE happening 2010.

Jeg har en veldig god følelse angående dette året! Det hele startet ganske labert med sykdom, men ble straks bedre rundt Elissas gebursdag! Da ble det flott bytur!
Det toppet seg i ettermiddag med at jeg og pappa bestilte billetter til konsert med Eric Clapton og Steve Winwood, bandkameratene fra Blind Faith. Dette er så fantastisk og jeg gleder meg utrolig mye! Jo, det er fire måneder til, men det finnes ikke noe bedre enn å glede seg til noe så stort.(:
Jeg oppdaget konserten først i dag tidlig, og har sjekket billetter i hele dag. Hver gang jeg gikk inn på billetter ble det solgt ut, så her måtte man liksom handle rimelig raskt. Jeg løp hjem og vi endte opp med noen billetter jeg tror er ganske gode. Fire dager i London er ikke meg i mot. Åh, jeg gleder meg!
2010 blir flott hvis det fortsetter slik.

Ashes to ashes.

I går flyttet serien Ashes to ashes inn hos meg, og i dag har jeg sett alle episodene. Det er ikke for ingenting at jeg er mester i tv-titting. Den egentlige grunnen til at jeg bestemte meg for å kjøpe serien var rett og slett fordi Life on Mars er det beste jeg har sett i hele mitt liv. Life on Mars har jeg sett rundt fire, fem ganger tror jeg, uten å bli lei. Jeg forventet egentlig å bli litt skuffet siden oppfølgere alltid er en nedtur, og den var selvfølgelig ikke like bra som historien om Sam Tyler, MEN den leverte allikevel. Gene Hunt er fremdeles med og det reddet dagen. Bedre fyr finnes ikke. Bedre GJENG finnes ikke. Musikken i serien er bra, og humoren er perfeksjon! Det er så flott, så flott!

Konklusjonen er at jeg er meget fornøyd og sikler over sesong 2. Denne skal jeg kjøpe i morgen. Wish me luck.

Det er også passende å avslutte med noen gullkorn fra Gene Hunt.:)

Mycket bra!

Julen er over, vinteren er her og det er rett og slett unormalt kaldt. Ryktene går og etter det jeg har hørt kommer denne kulden fra Sibir. Nei, jeg tuller ikke. Kaldt er det. Hver morgen gruer man seg til å gå ut, og skuffelsen er grenseløs når man finner ut at det faktisk ikke er så varmt inne som man skulle ønske. Jeg tror samtlige innbyggere i Norge har lyst til å krype under dyna og bli der til april.

Godt nyttår forresten.

Når vi snakker om nyttår så har jeg ingen nyttårsforsetter for 2010. Ikke rakk jeg skrive de og ikke har jeg tro på at jeg hadde klart å leve opp til dem. Vi prøver neste år. Kanskje.

Nok om meg, mer om bøker og musikk.

Boken jeg leser, på anbefaling visst nok, heter ''Jeg skal vise dere frykten'' av Nikolaj Frobenius. Den handler om Edgar Allen Poes og forleggsmannen Griswolds liv. Foreløpig har jeg vel lest rundt 30 sider og er mer enn fornøyd! Dette er en MYCKET FLOTT bok og kan virkelig anbefales hvis man synes Edgar Allan Poe er interessant.(: Løp og kjøp.

På musikkfronten går det mest i denne mannen her:

Greit, jeg har bare hørt to sanger av Frankie Miller MEN til gjengjeld er disse to sangene veldig gode. Den fineste er denne:

Det er den eneste jeg fant på youtube, og den heter egentlig ''I can't change IT'' og ikke ''I can't change HER''. Utrolig flott og trist sang. Den er så flott at jeg måtte skrive den ned i planleggeren min. Flottflott.

''My own true love has gone away. What can I say. She left that day.''

People talking try to break us up.

I disse dager har jeg tenkt å fortelle litt om mine musikalske helter. Jeg tenker så meget som at jeg ikke skriver om Beatles akkurat nå, siden disse er uansett øverst. Alltid.

En av de andre største heltene jeg har fått øynene opp for den siste tiden er Joe Cocker.
Mitt første minne av denne fantastiske mannen er fra barneskolen da jeg en dag kom over en sang som heter ''Up where we belong''. Jeg hadde aldri sett ham før, men jeg var sikker på at han måtte være en kraftig, afroamerikansk kar fordi han hadde en helt fantastisk stemme.
Overrasket ble jeg da jeg fikk se at Joe Cocker var en tynn, hvit fyr. Dette er første gang i hele mitt liv at jeg har tenkt: kunne ønske jeg kunne høre på denne musikken også etter jeg er død. Følelsen av at man bare ikke får nok av noens stemme er fullstendig ny for meg. han lager ikke eget materiale, men det finnes ikke ett menneske på denne jord som synger coverlåter bedre enn Joe Cocker. Merk mine ord. Dette er musikk jeg ELSKER.
Akkurat nå hører jeg på dobbeltalbumet ''Joe Cocker, Mad dogs and Englishmen'', som er en livekonsert hvor han synger blant annet Beatles-låter og annen musikk fra seksti-tallet. Det er ubeskrivelig vakkert. Musikk for sjelen. Uten overdrivelse.


Jeg er rett og slett forelsket i denne mannen.
Joe Cocker er favoritt nummer 2, etter The Beatles og det er det ikke mange som er.