.

Jeg har oppdaget min ekstreme kjærlighet til ugler. Jeg elsker navnet ugle, jeg elsker dyret ugle og de er rett og slett det herligste jeg vet om. De er fantastisk mystiske og ser utrolig kloke ut der de sitter. Har dere merket at i mange eventyr er uglen representert?
ALT som har med ugler å gjøre blir en hit hos meg, vet ikke hva mer jeg kan si bortsett fra disse bildene her.

Denne vil jeg ha på døren min.

Og denne på nattbordet.Og disse søtingene sittende i vinduskarmen.

Hold me, love me.

Nå har jeg nettopp lest noen av de første innleggene på denne bloggen her. Jeg må si jeg fikk sjokk da det gikk opp for meg at jeg nesten har klart å holde det gående i ett år!
I dag er det søndag, og i påvente av at min farmor og bror skal ankomme så vi kan spise, sitter jeg her. Er det flere enn meg som blir rastløse og smådeprimerte av å ha en åpen dag? Med åpen dag mener jeg ingenting å gjøre, ingen andre mennesker å være sammen med. Det er vel stort sett bare jeg som sitter alene for tiden. Merete har søkt eksil i Fredrikstad og Elissa er i stallen (jeg angrer på at jeg ikke ble med forresten). Derfor er tv og film en herlig oppfinnelse.
Jeg hører på Beatles - For Sale, og jeg blir så glad av å høre Ringo synge Honey, don't. Han er spesielt søt når tonen går hakket for høyt for ham og det glipper litt. Utrolig sjarmerende.


Jeg blir helt ør i hodet av å tenke på at jeg ikke skal tilbake til skolen etter sommerferien. Dette er jo første gang i hele mitt liv jeg kan huske, at jeg ikke skal på skolen. Jeg vet ikke hva jeg skal i det hele tatt faktisk. Hvis jeg blir her/Oslo, tror jeg at jeg skal prøve å få meg jobb på en bokhandler eller et bibliotek. Jeg hadde jo liksom håpet å komme inn på et universitet, men det aner jeg ingenting om enda.
Utrolig kjedelig innlegg, og jeg får en ekstrem søndagsfølelse av det. Noe jeg overhodet ikke setter pris på. Nå kom jeg på en ting, men det fortjener så absolutt et eget innlegg.
So long.

It's like I've lived a thousand lifetimes, still looking for the one that feels right.

Dag tre på jobb, klokken 11.56, og jeg har allerede lest litt om Paul, som ligger ufrivillig, med to brukne ben i sengen til en viss Annie. Han er blitt avhengig av smertestillende right about now. Mine nyeste innkjøp er ''The Boy in the Striped Pyjamas'' av irske John Boyne og ''Meg eier ingen'' av Åsa Linderborg. Har ikke lest de enda, men dette ser lovende ut. Kommer nok til å skrive et lite referat igjen så snart jeg er ferdig med en bok. I løpet av min oh so effektive morgen, har jeg til og med ordnet gave til en viss frøken Merete som fyller år snart.;)
Advarsel: er du ikke interessert i å lese en lang, og kanskje kjedelig historie om en sær boyband-fan, ikke les videre.

Det jeg egentlig har på hjertet er et tilbakefall. Tilbake til fremtiden kan man vel nesten si. Jeg er av den tro og oppfatning av at de idolene man dyrker som liten/ung tenåring, aldri helt forsvinner. Det vil alltid være en viss nervetråd som får det til å svikte littegrann i knærne når man ser dette idolet igjen mange år senere. Dette ble skrekkelig klart for meg for en tid tilbake når jeg hadde en utrolig dårlig dag. Alt var dumt og alle var bare dumme. Jeg visste ikke hva jeg kunne gjøre for å føle meg bedre, annet enn å høre på musikk. Det er vel mange som tyr til det uansett hvilken følelse man sitter med? Jeg sitter der og forbanner det faktum at jeg ikke har noen skikkelig langsomme, triste album som bare får alt til å virke mørkt (man må gå gjennom natten for å oppleve soloppgangen ikke sant). Uansett, der sitter jeg desperat og sur, og DER var det. Jeg rotet frem alle de gamle Westlife-cdene mine! Jeg har vel alt i alt 12 av de, dobbelt opp av de to første albumene, og ikke spør meg hvorfor.
Westlife og Kathinka:
Jeg fikk min første Westlife-cd da jeg var 8/9 år. Det var en morsdagsgave fra min far og bror (rar tradisjon at alle jentene i huset fikk gave på denne dagen), og jeg elsket den fra sekundet jeg satte den på. Fra den dagen av, spilte jeg stort sett ikke noe annet enn denne cd'en. Den het Westlife og kom ut i 1999. Sangene kunne jeg selvsagt utenat, og jeg tvang den på familien hver gang vi kjørte bil.
De ga ut ny cd hvert år, og tilfeldig(?) nok rett før min bursdag. Jeg fikk allikevel sjeldent disse cd'ene i gave, fordi jeg hadde allerede løpt med hjertet i halsen og klort til meg et eksemplar. Jeg måtte høre på Westlife før jeg sovnet om kvelden, når jeg stod opp om morgnen og alltid ellers når jeg fikk sjansen. De var mine gutter, og hvis jeg så en annen fan ble jeg vilt sjalu, og jeg kan ikke nekte for at det stikker litt enda.
World of our own- albumet er det jeg har flest gode minner fra. Det var nok det albumet jeg likte best, hvis det går an å si det. Etter ekstrem lytting i flere år til disse fem irske guttene, høylydt synging, dagdrømming og (mest sannsynlig) plagsom prating om dem til venninner (Elissa og Merete, jeg beklager), fikk jeg i 2004 billetter til en konsert i Oslo Spektrum. Det var mamma som skulle prøve å skaffe billettene siden hun hadde fri denne onsdagen, og jeg lå våken hele natten og sa at jeg aldri skulle be om noe mer hvis jeg fikk gå på denne konserten. Hele skoledagen gikk til det samme naturligvis. Gjett hvem som nesten døde av lykke da hun kom hjem og en viss verdens beste-søteste mamma hadde fått tak i tre billetter til denne begivenheten. Jeg må ha løpt bort til Elissa for å fortelle at vi skulle på Westlife-konsert. Jeg var i himmelen. Jeg var i min egen verden under konserten og hadde makspuls hele dagen. Følelsene var så sterke at jeg fremdeles kjenner det i magen når jeg tenker på at jeg fikk Shane, Mark, Kian og Nicky til å smile til meg. Jeg velger hvertfall å tro at det var kun meg de så på og ble forelsket alle mann. Shane kastet også en tennisball på publikum husker jeg. Etter å ha blitt kastet på selv ofc. Jeg gikk hjem med en konsertgenser i lykkerus og sorg over at det var over.
Dette var da mest sannsynlig første og siste gang jeg så Westlife live.
Hjemme var veggen fullstendig dekket av bilder, plakater og tegninger av Westlife (Elissa og Merete er igjen mine vitner). Jeg er faktisk litt imponert over at de to overlevde med min eiesyke.
Dere kan jo tenke dere hva som skjedde oppe i hodet mitt når jeg fikk min første Westlife-dvd. Julegave fra Merete et år, og jeg stod nede i kjelleren og sang av full hals eller satt musestille og stirret til over nyttårsaften.
Ja, jeg gråt da Brian forlot Westlife, men de fire gjenværende holdt sammen og det var det viktigste. Det lille hjertet mitt klarte å nesten tilgi Brian så jeg kjøpte soloalbumet og likte det nesten litt.

Uansett: poenget er at jeg har oppdaget at det er fremdeles en liten Kathinka som er betatt av Westlife. Og stolt av det. Hører jeg på denne musikken har det faktisk en trøstende effekt og det er alt jeg trenger. Så min moral er: har du en undertrykt fan i deg som du ikke tør vedkjenne? Gjør det.
Fra de fem unge, søte guttene på 90-tallet

Til de fire kjekke hunksa' de er i dag.

Prøvesmak kanskje?
World of our own - World of our own, versjon 2 - må si jeg liker den siste best.
Obvious - Fikk det da, og får fremdeles en god følelse av sangen og musikkvideoen.
Hey Whatever - kanskje den diggeste videoen siden Uptown Girl.
You raise me up - prøv å si at det ikke er vakkert.
Uptown Girl - Denne var også blant favorittene fordi de var så søte og gjorde awesome trickssss.
Amazing - Tittelen sier alt.

Get moving, idiot. You have no time to enjoy being stoned.

I disse dager er jeg på jobb. Fra jeg sleper meg opp hver morgen, til jeg drar hjem om kvelden. Jobben er helt kjempefin bortsett fra alle kundene. De har så utrolig lite forståelse for forsinkelser, misforståelser og det faktum at ikke alt er på tilbud alltid. Og det viktigste er jo selvsagt at de mener jeg har bestemt prisene på alt. Hvis ikke hadde de vel ikke latt meg vite hvor ''forbanna dyrt det er'' hele tiden? Jeg hater servicebransjen.
Positiv side: jeg får lest mye bøker. I de stille timene på jobb får jeg lest alle bøkene jeg ''må lese snart'' resten av året. Hittil har jeg fått lest ''Piken som elsket Tom Gordon'' og når har jeg tatt fatt på ''Misery'', begge to av Stephen King. Tittelen er forresten en tilfeldig linje i sistnevnte bok.

Etter Elissas lystige innlegg om alt som irriterer henne, kom jeg på en del ting selv:

Irriterende fjortissjenter som er, eller ikke er fjorten. De som kommer i grupper på tre eller mer og gir alle andre jenter ekle blikk, av den enkle grunn at dette er en konkurranse. Disse jentene er egentlig umulig å komme overens med før de er over dette stadiet. Det beste de vet er å dytte hodene sammen og kritisere personen halvhøyt, så de er sikre på at den omtalte får det med seg. Sørgelig er det at jeg, til og med som attenåring finner disse jentene på min egen alder. Trist, unødvendig og patetisk.

Personer som blir en annen etter hvem de er med er også utrolig irriterende. Man merker utrolig fort dersom en person forandrer oppførsel og holdning. Dette blir jeg utrolig oppgitt over fordi det er en utrolig stor skuffelse å merke at personen du er med overhodet ikke eier viljestyrke eller mot til å gi blaffen i andre og være seg selv. Dette har jeg gjort selv må jeg innrømme, og de som ikke har gjort det noen gang kan være stolte.

De som aldri vet hva de vil. Dette synes de fleste er irriterende. De som er på den bestemte siden. Jeg er egentlig ikke en dominerende person, men når folk ikke har noen mening om ting som ''skal vi dra dit eller dit?'' da kjenner jeg det rykke i øyet. Selvsagt finnes det øyeblikk hvor man faktisk ikke vet evt. fordi man vil begge deler, men hvorfor kan man ikke si det da?

Og til sist: jeg irriterer meg. Grunnen til dette er fordi jeg irriterer meg over så mye. Jeg kunne faktisk ønske at mennesker ikke hadde evnen til å irritere seg over ting eller mennesker. Jeg tror ikke det er godt for noe og det eneste vi får ut av det er frynsete nerver og magesår.Denne puta kjøpte jeg i dag forresten. Den har vært så søt når den har kommet bort og spurt om å få være med meg hjem hver gang jeg har vært på jobb.

Until the day is the day that are no more.

Kathinka er midt i et omfattende ryddeprosjekt i dag, så jeg fant ut at det var en god idè å ta sjansen til å blogge nå mens jeg enda har litt tid.

Ryddesoundtracken er George Michael og Mary J Blige - As.

Onsdagen gikk til Sandvika med Marie hvor jeg anskaffet en rimelig stilig samlecd av George Michael, Tonight - Franz Ferdinand og Cloud 9 George Harrison. Av dvd'er så har jeg endelig klart å summe meg til å få tak i alle tre Hannibal- filmene og ''The house of the spirits'' - min favorittfilm som liten. Etter mangfoldige timer på storsenteret spiste vi middag på Bambus Sushi som Marie introduserte meg for i sin bursdag, og som har vært en hit hos meg siden da.

Jeg føler også at jeg må reklamere og advare mot den utrolig dårlige filmen vi så etterpå. ''Drag me to hell''. Jeg håper virkelig denne filmen er ment til å gjøre narr av andre dårlige skrekkfilmer. Det var utrolig mange skrekkmomenter, som ikke var spesielt skumle i seg selv, men det var bare den utrolig irriterende overraskelsen av høye brøl og plutselige lysglimt som fikk folk til å skvette. Resten av handlingen var latterlig. Når folk begynner å le og riste på hodet midt i en skrekkfilm, er det noe galt. Jeg fatter ikke hvordan denne floppen har funnet veien inn på kinoen. Handlingsgrunnlaget er syltynt, og det var flere ganger jeg lurte på om de mente det her seriøst. Den er nesten verdt å se nettopp fordi den er så utrolig dårlig. Den havner nest øverst på dårlige filmer jeg har sett.

PS: når dere ser den, fokuser på først den delen hvor hovedpersonen Chris stifter igjen øyet til en eldgammel sigøyner med stiftemaskin, så kan dere telle hvor mange ganger denne sigøyneren ved navn Ganush, kaster opp i munnen på Chris. Jeg mistenker at de prøvde seg på å få folk til å grøsse skikkelig, og det klarte de i og for seg, men bare fordi det var latterlig ekkelt, som en utrolig dårlig Scary Movie.

Se klipp på youtube og le.

Jeg har fått innsikt i en av mine traits: jeg er en notorisk skrotnisse. Jeg tror jeg har utrolig god oversikt og ''neinei, jeg har ikke noe unødvendig skrap som ligger gjemt i et hjørne og samler støv!'' - EDIT: jeg har masse skrot som jeg overhodet ikke trenger, som ligger i esker og samler støv. Det eneste jeg er lykkelig for med mitt lille krypinn for øyeblikket, er at det er kjølig. Verden koker, og her sitter jeg og fryder meg i kulden. Moaha. UanSVETT, Jeg er nå den stolte eier av to store poser med skrot som ligger i søpla, og to poser med skrot jeg er for knyttet til, til å kaste. Sentimental verdi er sterke saker.

Jeg blir ikke overrasket om jeg er den eneste som orker å ta fatt på et slikt prosjekt i varmen? Folk som er mindre patetiske ligger på stranda eller bare rett ut et eller annet sted og slapper av. Jeg har da mine lyspunkter jeg og: Kathinka drar snart avgårde til London.:)
Dett var dett for nå tror jeg. I morgen er det byen, og lørdag er det barnevakt nok en gang.
So long.
Og jo forresten! Det er på tide å vaske når man finner edderkopper som har tatt bolig i bokhylla.

R.I.P.

1958 -

-2009

No one wants your opinion.

Da er det på tide jeg blogger igjen.

I dag har jeg gjort et superhot bloggfunn! Som jeg selvfølgelig ikke klarer å finne nå siden jeg snublet over den på jobb. Bittert, men jeg legger ut adressen neste gang jeg er der.;)
Anyways, denne bloggen er skrevet av en jente jeg ikke er heeelt sikker på hvor gammel hun er. Sandra heter hun i hvert fall og er fra Søta Bror. Hun har en helt fantastisk stil som er hundre prosent gjennomført hele tiden, noe som gjør henne til en slags fantasifigur nesten. Stilen er en slags gammel pin-up, og hun har masse fantastiske kjoler, sløyfer, sko, vesker og masse mer. Typen hennes er forresten ogs å helt gjennomført 50/60-talls-stil, som også er HELT fantastisk. Jeg kjenner et slags elsk-hat-forhold bygge seg opp mot Sandra fordi man selvfølgelig blir aldri så lite sjalu på denne superstilige dama.

Dessuten er jeg, som mange andre blitt litt hekta på Lily Allen. ''Fuck you'' er selvfølgelig den beste, og jeg blir nesten litt glad av å høre den.

(sangen er fra det nye albumet hennes ''It's not me it's you''.)

I dag er det forresten St. Hansaften...! Det hadde jo vært fint og bra, og alt det der hvis jeg skulle noe i dag, men jeg orker ikke. Jeg kjenner et lite stikk hver gang jeg sier nei til noe, men akkurat nå er jeg rimelig oppbrukt.;)
I morgen er det allikevel full rulle med mitt lille favorittmenneske, Noa! Jeg overdriver ikke, og jeg sier det ikke bare fordi vi er i familie, men Noa er den skjønneste ungen som er å oppdrive.

Onkel Kathinka skal være barnevakt på onsdag igjen, og det ser hun frem til.

The Stand (med SPOILERALERT!)

Jeg tenker det er på sin plass med en presentasjon av Stephen Kings mest kjente romaner her, som oppfølger til mitt forrige innlegg.
"The Stand" ble først utgitt på slutten av 1970-tallet og er rett og slett en detaljert beskrivelse av utryddelsen av menneskeheten. Et dødelig influensavirus kalt "Superflu" eller "Captain Trips" slipper ut fra et militært forskningsområde via portvakten Charlie Campion og hans familie. USAs militære har i hemmelighet forsket på, og utviklet et utrolig smittsomt og farlig virus som dreper mennesker i fleng. I løpet av rundt én måned er nesten hele verdens befolkning døde og ligger strødd rundt i gater, hus og biler. En håndfull mennesker i forskjellige situasjoner er valgt ut av både den gode og den onde siden til å være overlevende og gå inn i en endelig kamp om hvem som skal få kontroll over jorden. En høy, mørk mann uten ansikt skal lede den onde siden, og går til fots rundt i USA for å finne sine soldater. Han blir beskrevet som folks verste mareritt og som "the devil himself", og det er akkurat den han er. Mother Abigail, en mørkhudet, tynn kvinne skal lede den gode siden. Hun er beskrevet som godhjertet og harmonisk mens hun sitter på en veranda utenfor en åker og spiller gitar. Begge partene dukker opp i de utvalgtes drømmer og trekker dem til seg, etter at de alle sammen på en måte har fått velge side selv. Hovedpersonene i boken er:

Nick Andros - en døvstum ung gutt som dukker opp i et fengsel i byen Shoyo etter å ha blitt banket opp av byens bøller. Han blir godt tatt i mot av sheriffen og legen i byen som fengsler angriperne. Etter at alle er døde av influensaen, drar Nick fra byen på sykkel og mot Nebraska, hvor Mother Abigail holder til. På veien møter han flere av de andre overlevende. Nick er min favorittkarakter i boken fordi han er tvers gjennom god og rettferdig, enkelt og greit. Det er vanskelig å forklare hvorfor egentlig. Man må nesten lese det selv.

Frannie Goldsmith - en tenåringsjente fra Maine, som oppdager at hun er blitt gravid rett før influensaen bryter ut. Foreldrene dør, og Frannie er overlatt til seg selv helt til hun finner ut at nabogutten Harold også er i live. De drar sammen på to motorsykler vekk fra byen mot et sykehus for medisinsk forskning for å lete etter overlevende. Frannie er vakker og snill men også bestemt når det gjelder å ta beslutninger.

Stuart Redman - kommer fra øst-Texas, fra en by som heter Arnette. Han er blant de første som finner den døende Charlie Campion og familien hans da de kommer kjørende inn på bensinstasjonen i byen. Campion dør like etterpå, og alle som var tilstedet den kvelden blir smittet og dør av influensaen. Stu, som er den eneste overlevende blir buret inne som en forsøkskanin mens legene prøver å finne ut hvorfor han ikke blir syk. De infiserer han faktisk med viruset til slutt for å få svar, men Stu er fremdeles like frisk. Flere og flere dør på sykehuset, og til slutt er det kun èn lege igjen, men han er også alvorlig syk. Stu dreper legen og løper ut av sykehuset. Han legger i vei uten å vite helt hvor han er på vei. Etter en stund møter han Frannie og Harold som er på vei mot sykehuset Stu rømte fra. Han fraråder dem å dra dit, og følger heller med i en annen retning. Frannie og Stu blir senere forelsket.

Larry Underwood - er en ung mann fra Queens, New York. Typisk one-hit wonder med en sang kalt "Baby, can you dig your man?". Etter å ha havnet i pengetrøbbel med farlige mennesker ettersom platesalget ikke gikk helt som planlagt, drar han hjem til sin mor i Queens. Ikke lenge etter hjemkomsten bryter influensaen ut og Larrys mor dør. Da Larry merker at New York blir rimelig raskt fri for mennesker, tar han seg en tur rundt i byen for å se etter andre overlevende. Midt i blant hundrevis av døde, råtnende mennesker finner han den middelaldrene kvinnen, Rita. Rita er sutrete og upraktisk, men Larry lover å ta henne med. På vei ut av byen tar Rita selvmord og Larry må fortsette alene. Han er pysete og egoistisk, men ikke direkte ondsinnet. Larry har levd under mottoet "hva kan andre gjøre for meg?", og dette blir hans svakhet.

Dette var, etter min mening de viktigste karakterene i boken, men disse møter også på flere overlevende som alle er like forskjellige, og noen ravende gale. Jeg har mest sannsynlig ødelagt mye for de som ikke har lest boken, men hvis jeg ikke avslører mer får kanskje noen lyst til å begynne? Jeg må jo nevne at romanen er aktuell i høyeste grad i dag, med tanke på svineinfluensaen og verdens undergang. Er jeg morbid hvis jeg sier at jeg tror jeg hadde vært en av de som lå råtnende hjemme i senga?

Uansett: les boka! Den er en av to foreløpige favoritter, og den eneste boken jeg har følt nødvendig å lese om igjen. Man klarer ikke legge den fra seg, og det er en sjelden opplevelse mener jeg. Ikke mins er det en kritikk av det amerikanske samfunn og de amerikanske myndighetene, men også en grusom fortelling hvor det stadig blir klarere at alle detaljene og folks reaksjoner er mest sannsynlig realistiske hvis en slik situasjon skulle oppstå.

Det er så mye mer å si, men jeg tror jeg stopper her. Lesdenlesdenlesden.

Eller se denne

Stephen King.

Hans fulle navn er Stephen Edwin King, og han er født i Portland Maine i 1947. King bor der den dag i dag med kone og barn, og New England, Maine er ofte brukt som stedet for handling i bøkene hans. Det er lett å merke at King har et bedre forhold til kvinner enn menn i enkelte av hans romaner, og det kan ha grunn i at faren hans stakk fra familien. En dag skulle Stephens pappa "ut å kjøpe sigaretter..." Riiiiight. Han kom ikke tilbake etter det, og moren ble etterlatt som enslig forsørger for sine to sønner David og Stephen.

Helt siden sin ungdom har Stephen vært politisk aktiv og glad i å skrive. Han hadde en egen spalte i collegeavisen "The Maine Campus", og senere skrev han små noveller i et magasin som en liten jobb på siden.

King er min absolutte favorittforfatter. Det finnes ingen marerittsituasjon han ikke har beskrevet ned til hver grusomme lille detalj, og folk elsker det. Bøkene er så utrolig velskrevne, og man får inntrykk av at King er en av de herlige personene som vet noe om ALT. Dette kan gjøre en person utrolig interessant hvis de vet hvordan å formidle kunnskapen, og det gjør denne mannen. Historiene hans omfatter alt fra en indiansk kirkegård med makt til å vekke de døde, til et dødelig infuensavirus som tar liv av omtrent hele verdens befolkning. Han har faktisk skrevet noen av verdens mest annerkjente skrekkromaner som "The Shining" og "The Green Mile". Begge er filmatisert, og de aller fleste har vel sett disse. Bokserien "The Dark Tower", som King påbegynte da han var 19 og har skrevet på gjennom hele sitt forfatterskap, er blitt tegneserie tilogmed. Det er ikke grenser altså. Denne serien er ikke noen personlig favoritt, men de fortjener fremdeles å bli lest.

En annen ting man gjerne legger merke til i mange av bøkene, er en forkjærlighet for biler. Jeg regner i hvert fall med at det ligger noen varme følelser der, siden biler ofte blir beskrevet ganske detaljert. King har til og med skrevet flere historier om biler, som foreksempel "Christine" og "Dolan's cadillac". Jeg har ikke sett noe dokumentert om hans eventuelle bil-interesse, men det virker nå slik da.

Begge disse er også filmatisert forresten.

Kjennemerket på Stephen King er vel blitt den svarte ravnen eller kråke, eller hva det nå enn er. Den er symbol på siden hans, og den dukker opp i flere filmatiseringer, ofte som tegn på noe ondt, eller at noe er galt.

Nå ble dette veldig saklig og kjedelig, og det var jo ikke helt meningen men jeg kan dessverre ikke noe for at jeg suger. Kanskje jeg blir bedre etterhvert.

Men altså, konklusjonen er: en av verdens beste forfattere i mine øyne, og bøkene hans er skapt for å leses om og om igjen.

Wind of change.

Jeg har funnet ut at det er litt kjedelig å bare blogge om meg selv og hva jeg driver med fra dag til dag. Jeg kritiserer ikke de som gjør det, jeg bare sier at jeg har ikke nok å fortelle om dagene mine til å ha en egen blogg til det. Derfor har jeg bestemt meg for å bruke bloggen delvis som en... jeg vet ikke hva. Poenget er anyways at jeg skal skrive innlegg om bøker eller filmer jeg liker. Dette har jeg vel egentlig besluttet før, men nå skal jeg for alvor gå inn for det. For å ikke besudle ideen min med dette innledningsinnlegget, begynner jeg med mitt nye bloggprosjekt i neste innlegg. Det er ikke dermed sagt at innlegg med kjedelige beretninger om dager i stallen eller annet ikke kommer til å skje. Jeg sier bare at andre ting også kommer til å forekomme.

So long.