R.I.P.

1958 -

-2009

No one wants your opinion.

Da er det på tide jeg blogger igjen.

I dag har jeg gjort et superhot bloggfunn! Som jeg selvfølgelig ikke klarer å finne nå siden jeg snublet over den på jobb. Bittert, men jeg legger ut adressen neste gang jeg er der.;)
Anyways, denne bloggen er skrevet av en jente jeg ikke er heeelt sikker på hvor gammel hun er. Sandra heter hun i hvert fall og er fra Søta Bror. Hun har en helt fantastisk stil som er hundre prosent gjennomført hele tiden, noe som gjør henne til en slags fantasifigur nesten. Stilen er en slags gammel pin-up, og hun har masse fantastiske kjoler, sløyfer, sko, vesker og masse mer. Typen hennes er forresten ogs å helt gjennomført 50/60-talls-stil, som også er HELT fantastisk. Jeg kjenner et slags elsk-hat-forhold bygge seg opp mot Sandra fordi man selvfølgelig blir aldri så lite sjalu på denne superstilige dama.

Dessuten er jeg, som mange andre blitt litt hekta på Lily Allen. ''Fuck you'' er selvfølgelig den beste, og jeg blir nesten litt glad av å høre den.

(sangen er fra det nye albumet hennes ''It's not me it's you''.)

I dag er det forresten St. Hansaften...! Det hadde jo vært fint og bra, og alt det der hvis jeg skulle noe i dag, men jeg orker ikke. Jeg kjenner et lite stikk hver gang jeg sier nei til noe, men akkurat nå er jeg rimelig oppbrukt.;)
I morgen er det allikevel full rulle med mitt lille favorittmenneske, Noa! Jeg overdriver ikke, og jeg sier det ikke bare fordi vi er i familie, men Noa er den skjønneste ungen som er å oppdrive.

Onkel Kathinka skal være barnevakt på onsdag igjen, og det ser hun frem til.

The Stand (med SPOILERALERT!)

Jeg tenker det er på sin plass med en presentasjon av Stephen Kings mest kjente romaner her, som oppfølger til mitt forrige innlegg.
"The Stand" ble først utgitt på slutten av 1970-tallet og er rett og slett en detaljert beskrivelse av utryddelsen av menneskeheten. Et dødelig influensavirus kalt "Superflu" eller "Captain Trips" slipper ut fra et militært forskningsområde via portvakten Charlie Campion og hans familie. USAs militære har i hemmelighet forsket på, og utviklet et utrolig smittsomt og farlig virus som dreper mennesker i fleng. I løpet av rundt én måned er nesten hele verdens befolkning døde og ligger strødd rundt i gater, hus og biler. En håndfull mennesker i forskjellige situasjoner er valgt ut av både den gode og den onde siden til å være overlevende og gå inn i en endelig kamp om hvem som skal få kontroll over jorden. En høy, mørk mann uten ansikt skal lede den onde siden, og går til fots rundt i USA for å finne sine soldater. Han blir beskrevet som folks verste mareritt og som "the devil himself", og det er akkurat den han er. Mother Abigail, en mørkhudet, tynn kvinne skal lede den gode siden. Hun er beskrevet som godhjertet og harmonisk mens hun sitter på en veranda utenfor en åker og spiller gitar. Begge partene dukker opp i de utvalgtes drømmer og trekker dem til seg, etter at de alle sammen på en måte har fått velge side selv. Hovedpersonene i boken er:

Nick Andros - en døvstum ung gutt som dukker opp i et fengsel i byen Shoyo etter å ha blitt banket opp av byens bøller. Han blir godt tatt i mot av sheriffen og legen i byen som fengsler angriperne. Etter at alle er døde av influensaen, drar Nick fra byen på sykkel og mot Nebraska, hvor Mother Abigail holder til. På veien møter han flere av de andre overlevende. Nick er min favorittkarakter i boken fordi han er tvers gjennom god og rettferdig, enkelt og greit. Det er vanskelig å forklare hvorfor egentlig. Man må nesten lese det selv.

Frannie Goldsmith - en tenåringsjente fra Maine, som oppdager at hun er blitt gravid rett før influensaen bryter ut. Foreldrene dør, og Frannie er overlatt til seg selv helt til hun finner ut at nabogutten Harold også er i live. De drar sammen på to motorsykler vekk fra byen mot et sykehus for medisinsk forskning for å lete etter overlevende. Frannie er vakker og snill men også bestemt når det gjelder å ta beslutninger.

Stuart Redman - kommer fra øst-Texas, fra en by som heter Arnette. Han er blant de første som finner den døende Charlie Campion og familien hans da de kommer kjørende inn på bensinstasjonen i byen. Campion dør like etterpå, og alle som var tilstedet den kvelden blir smittet og dør av influensaen. Stu, som er den eneste overlevende blir buret inne som en forsøkskanin mens legene prøver å finne ut hvorfor han ikke blir syk. De infiserer han faktisk med viruset til slutt for å få svar, men Stu er fremdeles like frisk. Flere og flere dør på sykehuset, og til slutt er det kun èn lege igjen, men han er også alvorlig syk. Stu dreper legen og løper ut av sykehuset. Han legger i vei uten å vite helt hvor han er på vei. Etter en stund møter han Frannie og Harold som er på vei mot sykehuset Stu rømte fra. Han fraråder dem å dra dit, og følger heller med i en annen retning. Frannie og Stu blir senere forelsket.

Larry Underwood - er en ung mann fra Queens, New York. Typisk one-hit wonder med en sang kalt "Baby, can you dig your man?". Etter å ha havnet i pengetrøbbel med farlige mennesker ettersom platesalget ikke gikk helt som planlagt, drar han hjem til sin mor i Queens. Ikke lenge etter hjemkomsten bryter influensaen ut og Larrys mor dør. Da Larry merker at New York blir rimelig raskt fri for mennesker, tar han seg en tur rundt i byen for å se etter andre overlevende. Midt i blant hundrevis av døde, råtnende mennesker finner han den middelaldrene kvinnen, Rita. Rita er sutrete og upraktisk, men Larry lover å ta henne med. På vei ut av byen tar Rita selvmord og Larry må fortsette alene. Han er pysete og egoistisk, men ikke direkte ondsinnet. Larry har levd under mottoet "hva kan andre gjøre for meg?", og dette blir hans svakhet.

Dette var, etter min mening de viktigste karakterene i boken, men disse møter også på flere overlevende som alle er like forskjellige, og noen ravende gale. Jeg har mest sannsynlig ødelagt mye for de som ikke har lest boken, men hvis jeg ikke avslører mer får kanskje noen lyst til å begynne? Jeg må jo nevne at romanen er aktuell i høyeste grad i dag, med tanke på svineinfluensaen og verdens undergang. Er jeg morbid hvis jeg sier at jeg tror jeg hadde vært en av de som lå råtnende hjemme i senga?

Uansett: les boka! Den er en av to foreløpige favoritter, og den eneste boken jeg har følt nødvendig å lese om igjen. Man klarer ikke legge den fra seg, og det er en sjelden opplevelse mener jeg. Ikke mins er det en kritikk av det amerikanske samfunn og de amerikanske myndighetene, men også en grusom fortelling hvor det stadig blir klarere at alle detaljene og folks reaksjoner er mest sannsynlig realistiske hvis en slik situasjon skulle oppstå.

Det er så mye mer å si, men jeg tror jeg stopper her. Lesdenlesdenlesden.

Eller se denne

Stephen King.

Hans fulle navn er Stephen Edwin King, og han er født i Portland Maine i 1947. King bor der den dag i dag med kone og barn, og New England, Maine er ofte brukt som stedet for handling i bøkene hans. Det er lett å merke at King har et bedre forhold til kvinner enn menn i enkelte av hans romaner, og det kan ha grunn i at faren hans stakk fra familien. En dag skulle Stephens pappa "ut å kjøpe sigaretter..." Riiiiight. Han kom ikke tilbake etter det, og moren ble etterlatt som enslig forsørger for sine to sønner David og Stephen.

Helt siden sin ungdom har Stephen vært politisk aktiv og glad i å skrive. Han hadde en egen spalte i collegeavisen "The Maine Campus", og senere skrev han små noveller i et magasin som en liten jobb på siden.

King er min absolutte favorittforfatter. Det finnes ingen marerittsituasjon han ikke har beskrevet ned til hver grusomme lille detalj, og folk elsker det. Bøkene er så utrolig velskrevne, og man får inntrykk av at King er en av de herlige personene som vet noe om ALT. Dette kan gjøre en person utrolig interessant hvis de vet hvordan å formidle kunnskapen, og det gjør denne mannen. Historiene hans omfatter alt fra en indiansk kirkegård med makt til å vekke de døde, til et dødelig infuensavirus som tar liv av omtrent hele verdens befolkning. Han har faktisk skrevet noen av verdens mest annerkjente skrekkromaner som "The Shining" og "The Green Mile". Begge er filmatisert, og de aller fleste har vel sett disse. Bokserien "The Dark Tower", som King påbegynte da han var 19 og har skrevet på gjennom hele sitt forfatterskap, er blitt tegneserie tilogmed. Det er ikke grenser altså. Denne serien er ikke noen personlig favoritt, men de fortjener fremdeles å bli lest.

En annen ting man gjerne legger merke til i mange av bøkene, er en forkjærlighet for biler. Jeg regner i hvert fall med at det ligger noen varme følelser der, siden biler ofte blir beskrevet ganske detaljert. King har til og med skrevet flere historier om biler, som foreksempel "Christine" og "Dolan's cadillac". Jeg har ikke sett noe dokumentert om hans eventuelle bil-interesse, men det virker nå slik da.

Begge disse er også filmatisert forresten.

Kjennemerket på Stephen King er vel blitt den svarte ravnen eller kråke, eller hva det nå enn er. Den er symbol på siden hans, og den dukker opp i flere filmatiseringer, ofte som tegn på noe ondt, eller at noe er galt.

Nå ble dette veldig saklig og kjedelig, og det var jo ikke helt meningen men jeg kan dessverre ikke noe for at jeg suger. Kanskje jeg blir bedre etterhvert.

Men altså, konklusjonen er: en av verdens beste forfattere i mine øyne, og bøkene hans er skapt for å leses om og om igjen.

Wind of change.

Jeg har funnet ut at det er litt kjedelig å bare blogge om meg selv og hva jeg driver med fra dag til dag. Jeg kritiserer ikke de som gjør det, jeg bare sier at jeg har ikke nok å fortelle om dagene mine til å ha en egen blogg til det. Derfor har jeg bestemt meg for å bruke bloggen delvis som en... jeg vet ikke hva. Poenget er anyways at jeg skal skrive innlegg om bøker eller filmer jeg liker. Dette har jeg vel egentlig besluttet før, men nå skal jeg for alvor gå inn for det. For å ikke besudle ideen min med dette innledningsinnlegget, begynner jeg med mitt nye bloggprosjekt i neste innlegg. Det er ikke dermed sagt at innlegg med kjedelige beretninger om dager i stallen eller annet ikke kommer til å skje. Jeg sier bare at andre ting også kommer til å forekomme.

So long.

Rock and roll over.

Merker du hvor mange innlegg jeg har denne måneden her?

Det er fordi jeg har tatt ferie.

Grunnen til at han ene er uten potte, er fordi han fikk mugg av overvanningen min. Han er i en tørkeperiode med mest mulig lys.

You're fired.

Jeg liker virkelig ikke tanken på at alle bilder man legger ut på nettet ''aldri forsvinner'' som de sier. Hver gang jeg skal poste et bilde på face eller her på bloggen, må jeg faktisk manne meg opp litt. Jeg blir nesten litt synsk når jeg gjør det, og ser liksom mine fremtidige jobbintervjuer hvor min potensielle nye sjef googler meg, eller hva enn de gjør og finner bilder fra ''Russetiden 2009'' osv. hvor Kathinka poser med en oppblåsbar dukke og med ''kåt?'' i pannen. Uansett hvor anstendig jeg ser ut der og da, med knelangt skjørt og nystrøken skjorte, har han nok fantasi til å se for seg det scenarioet ved en senere anledning. Litt skremmende ikke sant?
Men altså, så lenge det ikke er noe ordentlig grovt er det vel greit å legge ut bilder på nettet? Jeg vet faktisk ikke jeg, men jeg kan ikke la være å gjøre det egentlig. Jeg synes for det meste at det er på sin plass med ett bilde eller to. Meg om det. Og det kan vel strengt tatt ikke ha så mye å si, så lenge det er mer eller mindre okei'e bilder.
Man forstår jo at en og annen sjef kan reagere negativt på mer eller mindre nakne bilder, eller dokumentasjon av situasjoner eller steder man ikke burde vært i.

Jeg hadde ansatt henne.

I mean I'd love to get to know you.

Hurraaa. Kathinka har endelig fått seg ny mobil! Det kan man jo si at var på tide også ettersom den gamle ikke hadde lys i skjermen, med mindre man dyttet den bakover. Den la også på i enkelte samtaler osv. Det ble en Sony Ericsson, noe Gyda har skoldet meg for av en eller annen ukjent grunn. Jeg er glad i den uansett. Det viktigste for meg denne gangen var nemlig mp3. Jeg er blitt så lei av å holde styr på to forskjellige, og det er derfor veldig deilig å kunne høre på musikk på mobilen. Finally.

Hva er viktigst for deg når du skal kjøpe mobil?

Wow, jeg føler meg som en kjendisblogger already. anyways, i dag kom jeg hjem fra skolen og lå i koma på mammas seng fra klokken syv til halv ti. Jeg kan vedde min egen nyre på at jeg ikke kommer til å sove mye i natt. Men det vil da si at jeg, uten et fnugg av dårlig samvittighet kan se på National Geographic hele natten! Det er litt upraktisk synes jeg, at de mest interessante programmene blir sendt om kvelden/natten. Om dagen sender de bare programmer som: Monstercars og Megaconstructions, og det er ikke alle som synes det er like morsomt for å si det slik. Min bror var også hjemom i dag, og det resulterte i, som vanlig, et sørgelig tomt kjøleskap. Pastillene mine spiste han også opp.

Jeg kom på at jeg har ikke delt de ukentlige SU-news! (SU er mitt nye petname for Gunhild, forkortelse for Smygende Ullteppe.) Lørdag troppet Elissa og jeg som vanlig opp i stallen bright and relativt early. Etter sist gang da vi ble hindret av hagl og regn på tur etter å ha slitt og møkket på forhånd, red vi tur FØRST denne gangen. Det var herlig vær, og det var fart i hestene og det ble en utrolig fin, men kort tur. Vi skulle i gebursdag til Wenche på kvelden så vi måtte nesten bare cutte det litt short denne gangen. Det ble allikevel en del snasne bilder utenfor stallen da vi kom tilbake.

Nå er det jo snart helg igjen, og det betyr tur med SU og Aleks! Jeg gleder meg som en unge hver gang jeg skal i stallen! Det er noe som bringer meg pur lykke. Bare det å være der i stallen med SU, Elissa og Aleks, selv om han ikke oppfører seg bra hele tiden. Elissa og hennes stolte traver Aleksander. Barbak til og med. Ikke verst.

Denne uken har jeg kun èn soundtrack i hodet: Franz Ferdinand - No you girls. Denne kan jeg med den ytterste glede promotere littegrann. Jeg digger sangen, og jeg har nylig fått veldig sansen for disse Glasgowerne. Videoen er litt rar, men fremdeles snæksi.
Jeg har også et dilemma. Det er noe jeg egentlig har tenkt til å gjøre, men jeg vet ikke om jeg skal gjøre det allikevel. Stem ja eller nei hvis dere gidder, så skal jeg si senere hva det er. Tihi.
So long! Jeg føler jeg har mer på hjertet så jeg ville ikke bli overrasket om det kom flere innlegg hvert øyeblikk.

Mai.

16 mai var sinnsykt artig, 17 mai gikk jeg rundt med tømmermenn og subbet meg gjennom Christiania i russetoget. Russefrokosten hos Gyda var også utrolig koselig med alle jentene. Jeg har merket at unger er ganske uforskammede av og til når de krever russekort. De sier ingenting, de bare løper frem og klår til de finner det de leter etter. Jeg føler meg skitten. For å oppsummere har det vært en fin russetid, og det gikk egentlig ikke opp for meg før i dag tidlig, at jeg aldri kommer til å ha den samme opplevelsen igjen. Og ja! Vi møtte på en fyr fra Norges Herligste, som virkelig er Norges herligste.

Today we're going to sit quiet in the dark. Teacher's got a hangover.

I dag har Kathinka tømmermenn, og jeg vet egentlig ikke helt hvorfor. Etter en grusom dag på skolen med 1500 meter-test, dro jeg til Christiania med Merete, Elissa og Wenche. Les alt om det på Meretes blogg. Merete krabbet fra Stortinget til Slottet midt i en demonstrasjon for de Tamilske Tigrene vel og merke. Hun skapte litt god stemning vil jeg tro. Vi gikk rundt et tre i ti minutter og sang julesanger og så kjøpte vi kondomer via kroppsspråk. De på kondomeriet var egentlig veldig medgjørlige så vi kjøpte oss en oppblåsbar kjæreste mens vi var der. Jeg har heller ikke fått klørne i noen av bildene siden Elissa som hadde med seg kamera er forsvunnet fra jordens overflate og tar ikke telefonen.

Nu er det dags for Prinsen av Egypt, God Nat The fra Søstrene Grene og en tilfeldig edderkopp jeg fant i dag morges og som jeg vet gjemmer seg her et sted.

I morgen blir det jo grillings, drikking og feiring ut over natten til 17 mai. Note to self: ta med nok russekort neste gang du går ut døren.

På torsdag var jeg på Bambus Sushi, på en aldri så liten bursdagsmiddag for Marie som har fylt 19 år! Det var en utrolig koselig og vellykket kveld.

Og det er sant, livet blir mer interessant etter man har fylt 18.

Etter å ha vært ute i den stadig stekende solen store deler av dagen, er det første jeg får høre når jeg kommer hjem: ''du må komme deg litt mer ut i solen, Kathinka. Du ser syk ut.'' det bør nevnes at han begynte å synge på The Addams Family theme song. Pappa har det med å slenge rundt seg med hyggelige bemerkninger, særlig når det gjelder hudfargen min.

En ting jeg lurer på; kan de fleste knipse med begge hender? Jeg kan kun knipse med høyre hånd, mens mamma kan bare knipse med venstre. Min begavede far kan knipse med begge visstnok, mens det er andre som ikke kan knipse i det hele tatt. Er knipsing genetisk? Har noen anlegg for genialt utført knipsing mens andre bare ikke har det i blodet? Jeg er altså halfbreed. Hva med dere?